Byliv

Clooney kløner det til i «The Monuments Men»

Det mangler ikke noble intensjoner og talent bak George Clooneys film om hvordan europeiske kunstskatterble reddet under den annen verdenskrig.

  • Kjetil Lismoen

Vår vurdering:

3 av 6

Frank Stokes er en typisk George Clooney-karakter: Han er liberal, likandes og selvsagt kjekk, og han ønsker å redde verden. Det er ikke vanskelig å se hvorfor Hollywood-stjernen ikke kunne la være å gjøre denne historien fra virkeligheten til film, som regissør og hovedrolleinnehaver.

Stokes ledet et team av kuratorer og kunsteksperter som under andre verdenskrig jaktet på de kunstskattene naziregimet hadde konfiskert og truet med å destruere. Mange kunstverker gikk tapt, men også mange ble reddet, noe som ble skildret i bestselgeren av Robert Edsel som denne filmen er basert på.

Arketyper

Virkelighetens The Monuments Men besto av kvinner og menn fra 13 land som helt frem til 1952 jobber iherdig med å bevare «grunnmuren» til den europeiske sivilisasjonen, som lå i ruiner. I filmen er teamet redusert til syv menn, muligens inspirert av De syv uovervinnelige , som igjen er redusert til noen slags arketyper: den sjarmerende franskmannen, den litt oppblåste briten, den unge, optimistiske amerikaneren, osv.

Amerikanske sjarmører redder Europa fra seg selv. Denne gangen for å verne om kunstskattene. Claudette Barius

En slik spisset dramatisering er sikkert nødvendig, men det kunne gått riktig ille om ikke noen av skuespillerne behersket kunsten å trosse disse klisjeene. Her møter vi bl.a. Matt Damon, Bill Murray, John Goodman og Jean Dujardin i roller som ikke akkurat krever all verden av dem, men som de på en slentrende måte likevel får dreis på. Det er tydelig at Clooney som regissør har ønsket å få i både pose og sekk: På ene siden har han laget et alvorlig drama om krig og hva som utgjør en sivilisasjon, på andre siden en lett komedie om jakten på nazi-skatter. Hadde han gitt regijobben til sin Ocean’s Eleven -samarbeidspartner, Steven Soderbergh, er jeg ikke tvil om at de hadde greid å sjonglere disse ulike sjangrene.

Kjedelig bygd opp

Her kommer Clooney selv i veien for filmen, ofte på klønete måter, når han i ene øyeblikket oppfører seg som Frank Sinatra i The Rat Pack, for så i neste øyeblikk å lire av seg en svulstig replikk om hva oppdraget betyr for menneskeheten. Det kunne funket i Casablanca eller en annen propagandafilm fra 1940-tallet.

Som regissør er Clooney best med skuespillere, og med så mange «monumenter» innen amerikansk filmskuespillerkunst kan det ikke gå helt galt. Murray er som vanlig best når han sier minst, mens Bob Balaban, den minst kjente blant disse stjernene, har den mest interessante rollen som grinete kunstkjenner.

Den eneste kvinnerollen i filmen, spilt av Cate Blanchett, er kjedelig bygget opp, men hun gjør det beste ut av det.

Det er egentlig en nøkkelrolle, det er hun som sitter på informasjon gutta trenger for å finne skattene. Hun vegrer seg først for å samarbeide med de brautende amerikanerne, men når hun til slutt gir etter, så viser det seg at hun hele tiden har hatt lyst på den kjekke unge amerikanske kunstjegeren.

Det er eneste gangen Blanchett trår feil, og det er ikke hennes skyld.

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    – Stolthet har i min verden ofte vært forbundet med skam

  2. BYLIV

    Guide til Eurodok: Virkeligheten på film

  3. SPORT

    Slik ble suksesserien «Team Ingebrigtsen» til

  4. KULTUR

    Denne filmen bør appellere til fansen av «Downton Abbey»

  5. A-MAGASINET

    Netflix graver i CIA-hemmeligheter i ny serie

  6. A-MAGASINET

    Eneste norske håp i Cannes