Byliv

En fokusert og dramatisk Munch-utstilling

Tidenes største Munch-utstilling har både fokus og snert.

Den mest kreative iscenesettelsen av Munch på utstillingen er på Munch-museet, hvor man har laget tapet med utgangspunkt i interiøret i kunstnerens malerier. Foto: Trygve Indrelid

  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker

Vi befinner oss midt i feiringen av Munchs 150-årsjubileum og det er store mengder markeringer og utstillinger i den anledning. I all oppstanden kan det bli vanskelig å få øye på det viktigste, nemlig kunsten selv. For hvorfor er Munch så sentral?

Et utgangspunkt for å besvare spørsmålet kan man finne ved å betrakte hans verk i størst mulig bredde. Gjerne via svakere, eller mindre eksponerte, arbeider. Helst også med et blikk for enkeltverks opphavlige kontekst. Alt dette får vi med Munch 150 .

Bredde og kontekst

Et slående trekk ved Munch 150 er nemlig mengden klargjørende sammenhenger for Munchs produksjon. Kyss , for eksempel, en gjenganger i Munchs karrière, er viet et eget rom på Nasjonalgalleriet. På veggene kan vi studere ulike grafiske varianter av motivet – og i midten av rommet finnes tavlen som er brukt til å trykke tresnittene.

Vi kan med andre ord følge hvordan Munch eksperimenterte for å komme frem til ønsket resultat.

Vi presenteres også for brede sammenligningsgrunnlag for en rekke av hans malerier. Pikene på broen (1901) suppleres med flere tilsvarende, men mindre kjente, variasjoner av motivet – men uten pikene.

Blant dem finner vi to varianter av Damene på broen (et 1902, et annet fra 1903). Vi kan dessuten vurdere verket innenfor den utvidede kretsen av arbeider fra Åsgårdstrand, som det inngår i.

Stimulerende gjentagelser

Flere steder speiles bare deler av et motiv: I Murer og mekaniker ser vi to menn forfra, mens vi i Den druknede gutt ser samme menn bakfra (begge er fra 1907-1908). Ved å skape slike speil-relasjoner mellom verker legges forholdene til rette for en sirkulasjon av assosiasjoner som smitter over på hvordan man ser utstillingen ellers.

Man leter etter korrespondanser mellom verk, fremfor å studere hvert enkelt verk isolert. Utstillingen er, kunne man si, lagt opp som en invitasjon til selvstudium. Dette er et sympatisk trekk. Munchs mest eksponerte hovedverker – Skrik (1893) er ett eksempel – er ikke fremhevet på bekostning av mindre kjente arbeider.

Tenk utover rammen

Versjonen av Munchs livsfrise på Nasjonalgalleriet, hvor Skrik inngår, rammer inn Munchs mest kjente verker med et hvitt, nøytralt, felt som løper langs hele veggen. Fravær av individuelle, og eksklusive, rammer bidrar til å se linjer mellom enkeltverk.

Denne monteringsløsningen er ikke så radikal som man skulle tro: Munch sto selv bak flere versjoner hvor lignende løsninger ble tatt i bruk, deriblant på en utstilling på P.H. Beyer & Sohn i Leipzig i 1903.

Samlet utgjør nedjusteringen av mesterverkets status og den fyldige konteksten en tydelig appell til tilskueren om selv å tenke, og dikte, videre utover rammene museene her har trukket opp.

Presist dramatisert

Iscenesettelsen av Munchs verker er spesielt sterk på Nasjonalgalleriet, hvor rommene er malt i farger som står i stil med paletten i verkene som vises i dem. Lyssettingen er effektivt brukt: verk som finner sted i kveldingen, er satt til et rom med blåtoner og skumringsbelysning.

Et av de mange motivene som går igjen på utstillingen er grupper av barn. Foto: Trygve Indrelid

Det finnes også en velfungerende dristighet i fargebruken, særlig i rommet titulert Det moderne sjelsliv , som er blodrødt malt og dramatisk lyssatt. Både farge og lys står i stil med Munchs emosjonelt sett mest heftige verker, deriblant Pubertet (1895-95) og Dagen derpaa (1894).Den mest kreative iscenesettelsen finner vi likevel på Munch-museet, i gruppen av verk titulert Inferno : her er det blitt laget en versjon av tapetet som går igjen i flere av Munchs malerier – som er brukt som bakgrunn for verkene inspirasjonen er hentet fra. Lekent og modig. Og igjen: man stimuleres til å forlenge leken gjennom egne betraktninger.

Svikt i presentasjonen

Det må likevel nevnes at det er en kvalitetsforskjell på museenes presentasjoner. Iscenesettelsen som er så fokusert på Nasjonalgalleriet mister, med unntak av Inferno -delen, sin klare funksjon på Munch-museet. Linken mellom rommenes farge er ikke lenger tydelig. Man burde også ha klart å bruke noe annet enn sort på tekstene på informasjonstekstene på Munch-museet. Slik det står nå er det knapt leselig.

Utstillingen – som altså er selve kjernen i årets Munch-feiring – er likevel, som helhet, nøkternt organisert og antagelig den beste anledningen vi får til å gjøre oss opp en mening om Norges største kunstner.

Les også

  1. Munch-markedet snudde etter Skrik-salget

  2. Munch-utstillingen vist frem: - En historisk begivenhet

  3. Leon Black bekrefter «Skrik»-kjøpet

Munchs helfigur-portretter av menn fra hans samtid er samlet på Munch-museet. Foto: Trygve Indrelid