Byliv

For mye åndfullhet i «Cathedrals of Culture»

Som om ikke arkitekturen var flott nok fra før, får den her en følelsesladet glasur

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Vår vurdering:

3 av 6

Image for xstream video 19274

Fire internasjonale regissører presenterer fire eminente bygg i den kunstferdige dokumentarfilmen Cathedrals of Culture . Det var tyskeren Wim Wenders som fikk ideen, og heldig nok for Norge er to av byggene lokalisert her – Halden fengsel og Operahuset i Oslo.

Når dessuten Margreth Olin er blant regissørene, blir norskandelen så høy at filmen får ordinær kinopremière. NRK sender den i tillegg som TV-serie i høst; der er ytterligere to regissører og episoder med.

Dans i 3D

Wim Wenders har tidligere brukt 3D-teknikk med fantastisk resultat i dansefilmen Pina . Det er også dansescenene som gjør sterkest inntrykk i Cathedrals of Culture . I episoden om Operahuset følger Margreth Olin både dansere og sangere fra prøver til forestilling. I grunnen er hun mindre opptatt av selve arkitekturen enn hva menneskene foretar seg inni bygget.

Robert Redford har laget episoden om Salk Institute i California. <i>Cathedral of Cultures</i> hadde première under filmfestivalen i Berlin.

Det samme gjelder den danske regissøren Michael Madsen. I nærmest stiliserte scener skildrer han ulike livsformer inne i Halden fengsel. Fangene stiller seg opp til portrettfotografering og demonstrerer aktiviteten i luftegård, arbeidsrom og på cellen.

Vi får knapt vite noe som helst om arbeidet av arkitektfirmaet HLM. I stedet for en klassisk fortellerstemme som på dokumentarfilmens vis forklarer omstendighetene rundt prosjektet, er voicen gjenstand for et fiffig eksperiment, der "huset selv" fører ordet, jevnfør hvordan dyr kan snakke i barnefilmer. Det er byggenes sjel som liksom taler til publikum.

Følsom glasur

Dette manusgrepet er brukt i tre av fire episoder, med meget dårlig resultat. "Jeg er den som definerer hvem du er," sier fortellerstemmen "Halden fengsel". I fortsettelsen følger åndfulle spekulasjoner om hvordan "jeg" virker på de innsatte. Operahuset snakker i poetiske ordelag om sitt behov for å fylles av liv og ekko.

Inderligheten blir et problem fordi den legger seg oppå de allerede vakre bildene som en glasur. Det er riktignok ikke uvanlig at arkitektur tolkes i luftige og ladede metaforer, men her glir det over i parodien.

Fortellerstemmen fungerer best i Wenders' egen episode om Berliner Philharmonie, tegnet av Hans Scharoun. Dette huset taler i mindre høystemte ordelag, og gir faktisk et innblikk i arkitektens ideer og byggets helt spesiell historie like ved muren mellom Øst— og Vest-Berlin.

Sans for detaljer

Cathedrals of Culture har visuell tiltrekningskraft til tross for skavankene i manus. Særlig er Salk Institute i California filmet med utsøkt sans for arkitektoniske detaljer. Det biologiske forskningssenteret tegnet av Louis Kahn ligger midt i et øde kystlandskap, og regissør Robert Redford dikter videre på denne fascinerende kontrasten mellom sivilisasjon og natur.

Det er mange vakre bilder i Cathedrals of Culture , dessverre får de sjelden tale for seg selv.

  1. Les også

    Imponerende krigsaction fra Europas slagmark

  2. Les også

    Kjedelige kryp

  3. Les også

    Smarte folk, dum film i «Transcendence»

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Margreth Olins dokumentar om steinerbarnehagebarn er inderlig, men forteller oss ingenting nytt

  2. KULTUR

    Anmeldelse: Margreth Olins dokumentarfilm om avdøde Lene Marie Fossen er høyst problematisk

  3. KULTUR

    Atle Antonsen nominert til Amanda

  4. KULTUR

    «Barneraneren»: Problematisk om unge ranere

  5. KULTUR

    Filmanmeldelse: Klarsynt hevder han vet hvor savnede ligger begravd

  6. A-MAGASINET

    Da faren slapp ut av fengsel, møtte hun ham med et kamera og et dokumentarfilmprosjekt