Hva hadde spionthrilleren vært uten John le Carré? Det er godt over femti år siden mannen selv arbeidet med etterretning, men til tross for at han nå er i midten av 80-årene, fortsetter han, imponerende nok, å hamre bøkene ut – og filmskaperne står bare og venter.
Les anmeldelsen av
Kanskje er noe av grunnen at alle som i dag er godt voksne, har levd deler av livene sine i et kjølig, politisk klima og derfor gjenkjenner stemningen i bøkene/filmene, eller til og med savner enkelheten fra den gangen. Det var på en bare øst mot vest, rent og oversiktlig. Motivasjonene fra begge sider var mulig å forstå, kynismen var tiltrekkende.
Etter jernteppet
I dag er internasjonal politikk mer kaotisk. Le Carré blir en måte å lengte tilbake på. Og det som var stildannende tidlig på 1960-tallet er det ikke nødvendigvis lenger. Jeg har bare lest noen få av Le Carrés bøker, men har sett de fleste filmene. Det går mye i det samme. Også etter at jernteppet falt. Han tilpasser historiene slik at de samme frontlinjene fortsatt kan brukes, men bare sjelden klarer filmatiseringene å heve seg over det konvensjonelle.
Les vår ferske anmeldelse fra Cannes:
Tomas Alfredsons Tinker, Tailor, Soldier, Spy hadde et blikk og en estetikk som tilførte mengder av nyanser.
med Phillip Seymour Hoffman i sin siste, store filmrolle, hadde også mye fint. Our Kind of Traitor er langt mer strømlinjeformet.
Ingen overraskelser
Jeg satt stadig og tenkte på hvor mange like filmer en sjanger kan romme uten å kollapse. Vi er i 2016 og har sett spionthrillere før, noe må tilføres, eller trekkes fra, hvis begeistringen skal bli genuin.
Denne filmen har ingen overraskelser, men har til gjengjeld Stellan Skarsgård som uforutsigbar og tiltrekkende russisk pengevasker i livsfare, en litt malplassert, men ikke dårlig, Ewan McGregor som tilfeldig forbipasserende som trekkes inn, en godt plassert Damian Lewis (han fra Homeland), og Naomie Harris som den mest interessante av to lavt prioriterte kvinneroller.
Russerne er som vanlig skruppelløse og litt dumme, og det klippes, også som vanlig, gjerne mellom død kropp/blod i snø og trivelig feriesex på hotellrom i Marrakech. Helt grei film, men langt fra noe å skrive hjem om.