Byliv

«Mistress America:» Forviklingskomikk av høy klasse

Noah Baumbach og Greta Gerwigs serverer komedie om den kreative klassen i New York.

  • Kjetil Lismoen

Vår vurdering:

4 av 6

Helt siden Noah Baumbachs gjennombruddsfilm The Squid and the whale (2005) har han blitt utpekt som Woody Allens arvtager til statusen som de urbane nevrosenes tragikomiske kronikør i amerikansk film. Gjennom samarbeidet med Greta Gerwig har han funnet sin forløsende ”muse”, slik Allen i sin tid fant den i Diane Keaton.

Deres forrige New York-film, Frances Ha, var en uimotståelig avkledning av den håpløse drømmers forsøk på å lykkes i New Yorks jungel av unge håpefulle med kunstneriske pretensjoner.Mens Gerwig i den filmen forsøkte seg som danser, tross åpenbar mangel på ferdigheter, er hun her blitt en tusenkunstner som sjonglerer alle de klisjeene du kan høre over et kafébord i New York: I ene øyeblikket vil hun lage en app og gjenoppta produksjon av T-skjorter, for så å komme frem til at hun vil åpne en restaurant ”med sjel”. Kanskje burde hun tvitre om det med én gang?

Maskenes fall

Brooke er en enda større katastrofe enn Frances var det, og det er hennes fall og de komiske forviklingene vi får være med på. Heldigvis ser vi henne gjennom øynene til Tracy – den klassiske, storøyde forstadsjenten som ankommer New York for å studere og lar seg fortrylle av den eldre og selvsikre kvinnen. Tracy skal utvikle et godt øye for Brookes feil og mangler, men hun er for overveldet i starten til å merke seg det. Gjennom sine litterære skriveforsøk skildrer hun Brooke som den patetiske streberen hun er, og i filmens store klimaks, der nesten hele rollegalleriet i filmen er samlet, faller maskene.

Tracy (Lola Kirke) lar seg overvelde av verdensvante Brooke (Greta Gerwig) i starten. Foto: Fox Searchlight Pictures

I god amerikansk ånd må Brooke og Tracy finne noen nye masker å iscenesette seg med. For dette er New York, der storbyidentiteten er en skiftende størrelse og du bruker det som funker best. Lola Kirke er perfekt som jomfruelig, men lærenem 18-åring som etter innledende knall og fall begynner å mestre New York – en klassisk dannelsesreise i amerikansk litteratur og film.

Dyster undertone

Brooke og Tracy kan minne om de lett nevrotiske og ustoppelige kvinnene i amerikanske screwballkomedier fra 1930/40-tallet. Men bak Baumbachs letthet i uttrykket og forviklingskomikk skjuler det seg en dystrere undertone. Som i så mange av filmene sine skildrer han 30— og 40-åringer som ikke har kommet over tapet av ungdomstiden – kanskje tydeligst fortolket av Ben Stiller i Greenberg.

Det er også noe nedslående trist over Brookes jag etter ungdom og selvrealisering, og Baumbach tegner et skarpt bilde av omgivelsene der alle er kunstnerisk anlagte rovdyr. Tracy utleverer Brooke gjennom sin novelle, nærmest som en overlevelsesstrategi, og mer har ikke Baumbach å si om den saken.

Derfor synes jeg lettheten kledde det forrige New York-portrettet Frances Ha bedre enn denne filmen. Store deler av rollegalleriet klager over at de føler en eller annen form for smerte og tap, men Baumbach viser ingen nåde – de får aldri anledning til å gå i dybden av det. Om Brooke kan være bitchy, vent til du får se hvordan Baumbach avspiser Mamie-Claire og Nicolette.

Rollefigurenes mangel på selvinnsikt er troverdig og ofte komisk, men ikke engasjerende nok. Det blir isteden i filmens dramatiske klimaks – utenfor Baumbachs New York – at han som filmskaper viser hva han er god for, der det pinlige, sublime og rørende går opp i en høyere enhet. Det er en strålende sekvens som er verd hele filmen alene, og som viser at vi fortsatt kan forvente store ting fra Baumbach.

  1. Les også

    «Bien Maja på eventyr:» Sjarmerende for de minste

  2. Les også

    «Drømmen om MGP jr.: Multikulturell sjarmbombe

Les mer om

  1. Komedie