Byliv

«I Origins»: Liten film – store spørsmål

Lavmælt om livets virkelig store spørsmål.

  • May Synnøve Rogne
    Film- og TV-anmelder

Vår vurdering:

4 av 6

Image for xstream video 21543

Hvor kommer vi fra? Kan alt forklares vitenskapelig eller er det en åndelig dimensjon? Finnes det en gud eller er det bare en fantasifigur mange setter sin lit til?

Filmen I Origins kaster seg ut i de virkelig store spørsmålene mange av oss filosoferer over, i alle fall en gang iblant. Til tider står filmen i fare for å havne i Paulo Coelho-fellen og bli både pretensiøs og en smule banal, men regissør og manusforfatter Mike Cahill kommer overraskende godt ut av sitt filosofiske prosjekt.

Samspillet mellom Michael Pitt og Brit Marling virker naturlig, selv blant forsøksdyr på laboratoriet. Jelena Vukotic

Hovedpersonen er biologen Ian (Michael Pitt) som forsker på øynene våre. Sammen med sin partner Karen (Brit Marling) vil de sette kreasjonismen og troen på en gud på plass en gang for alle. Teorien om øyets utvikling blir av kreasjonistene trukket frem som eksempel på komplekse biologiske mekanismer som ikke kan ha oppstått gradvis uten en overordnet intelligent plan.

Inn fra sidelinjen kommer vakre Sofi (Astrid Bergès-Frisbey) og kaster den nerdete vitenskapsmannen ut i villrede med prat om sjel, dimensjoner og åndelighet.

Cahill balanserer fint i et sjanger-grenseland mellom romanse, drama og mysterium. Uansett om du er enig eller uenig med svaret filmen til slutt gir, er den modig i sitt tema og filosofiske debatt om tro og viten.

Neddempet og ærlig

Det vil ikke forbause meg om regissør Cahill har latt seg inspirere av stilen til Hal Hartley. Filmer som The Unbelivable Truth (1989) og Trust (1990) plasserte den filosofiske dialogfilmen på kartet, og banet veien for uavhengige regissører som Charlie Kaufman og Wes Anderson.

Cahills film er lavmælt, neddempet og med sine kornete bilder gir den et ærlig og ekte inntrykk. Dialogen er god og driver filmen fremover. Selv vitenskapelige diskusjoner, som jeg ikke er i stand til å uttale meg om troverdigheten til, flyter naturlig og fint. Samspillet mellom de tre hovedpersonene er elegant, og spesielt imponerer Marling og Pitt.

Filmens avsluttende del er mest problematisk og bryter med filmens kjølige tone. For meg ble den vel sentimental, men Mike Cahill har en lovende karrière fremfor seg. Sett gjerne av tid til et kafébesøk etter filmen for videre debatt.

  1. Les også

    «Taken 3»: Klisjéfylt popcornfilm

  2. Les også

    «Mr. Turner»: Et gryntende geni

  3. Les også

    «Whiplash»: Hvilke trommescener! Og hvilken musikk!

Les mer om

  1. Filmanmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    En trikotkledd Scarlett Johansson bør sørge for klingende mynt i Hollywoods pengekasse

  2. KULTUR

    Sommer og dårlig vær? Fortvil ikke! Vår filmanmelder har plukket ut filmene du bør se på Netflix

  3. KULTUR

    «Den allvarsamma leken» spør om et menneske være lykkelig

  4. KULTUR

    «The Autopsy of Jane Doe» er ikke for de lettskremte

  5. KULTUR

    Filmanmeldelse: Bommer på skildringen av terror og polarisering i Danmark

  6. DEBATT

    Essay: Norske filmskildringer av den tyske okkupasjonen er unyanserte og heltedyrkende