Byliv

«Diktatorfruer» er feilslått i form og stil

Meningen er visst at latteren skal sette seg fast i halsen. Da må man først le.

Fra venstre Helle Haugen (Margot Honecker), Birgitte Victoria Svendsen (Imelda Marcos) og Mari Maurstad (Leila ben Ali). Bak Ola G. Furuseth som tolken. L-P Lorentz

  • Mona Levin

Mennene til Margot Honecker (DDR), Imelda Marcos (Filippinene) og Leïla Ben Ali (Tunisia) representerte noen av verdens verste tyranner i moderne tid: Erich Honecker, Ferdinand Marcos og Zine El Abidine Ben Ali. De to første falt på slutten av 1900-tallet, og den tredjes fall utløste «den arabiske våren» i 2011. Vi ser hvordan den slår ut i blomst for tiden.

I den tyske Theresia Walsers stykke fra 2013 er det fruenes tur: Planene om filmer over deres liv skal presenteres for verdenspressen. Det disse kvinnene har felles, i tillegg til ufattelig grådighet, er en dyp og grunnfestet forakt for sine respektive folk, en hellig overbevisning om ektemannens og egen fortreffelighet, og vissheten om å være hevet over loven.

Det er altså duket for mye svart og absurd politisk humor. Når den ikke slår til, kan det ha mange grunner: regien, stykket, oversettelsen eller rollebesetningen. Eller at tysk og norsk humor og lynne ikke er særlig sammenfallende. Her synes det å handle om mangel på et samlende grep, om regimessig stil— og språkforvirring.

De tre fruene snakker hvert sitt språk (norsk), og av ubestemmelige grunner forstår Imelda (Birgitte Victoria Svendsen) og Leïla (Mari Maurstad) hverandre, mens ingen av dem forstår Margot (Helle Haugen). Spesielt sistnevnte feil-, for- og mistolkes av simultantolken Gottfried (Ola G. Furuseth). Hvorfor? Skammer han seg over hva som skjedde i Øst-Tyskland? Har han en slags forvridd kjærlighet til sin grusomme landsmoder? Hva som utløser tolkens sammenbrudd omtrent midtveis fremstår ubegripelig, men fra da av overtar farsen det som kunne vært politisk snert.

Birgitte Victoria Svendsens Imelda – hun med 1766 vesker, 300 skuddsikre bh-er og 3000 par sko – har et godt grep om rollen, og særlig det farsepregede. Hennes mime-scener, når språket ikke strekker til, er morsomme tablåer. Mari Maurstad er en dum og deilig Leïla i Chanel-drakt, mens Helle Haugens Margot er som hugget i stalinistisk granitt mens hun roper på Cola.

Det politiske innholdet blir bakgrunn fremfor forgrunn, alt det grufulle blir pynt, og slik forspilles de fleste komiske mulighetene.

  1. Les også

    Bjørnov og Sunde er den perfekte match

  2. Les også

    Spiller Billy med stor troverdighet

Relevante artikler

  1. KULTUR

    «Fruen fra havet» i London: Pia Tjelta gnistrer i en ellers litt flat forestilling

  2. KULTUR

    Best på Oslo-teatrene akkurat nå

  3. KULTUR

    En herlig teaterbagatell – oss pingviner mellom

  4. KULTUR

    Dette er teaterstykkene å se våren 2019

  5. KULTUR

    Anmeldelse Oslo Kammermusikkfestival: Intim og ellevill åpning

  6. KULTUR

    Teateranmeldelse: Skrekkscenario om syndfloden som kommer etter oss