Byliv

«Fugletribunale» forfører ikke publikum

Teaterversjonen forsterker chick-lit-faktoren i Agnes Ravatns «Fugletribunalet».

Marie Blokhus som Allis, til høyre Niklas Gundersen, som Sigurd Bagge, i "Fugletribunalet". Dag Jenssen

  • Therese Bjørneboe

«Kor lenge varar ei skandale?» Dramatiseringen av Agnes Ravatns Fugletribunalet åpner med at Marie Blokhus stiller spørsmålet til salen. Det setter tonen og angir retningen.

Fokus i Det Norske Teatrets oppsetning blir dermed lagt på forhistorien, det som drev den 32-årige Allis på flukt. «NRK-kjendis flykter fra sexskandale», sto det i Dagbladet. Men dette er ikke et sitat fra Ravatns roman – det er en overskrift jeg finner ved å google.

Det bekrefter at det også var forhistorien som tilstjal seg oppmerksomheten i forbindelse med lanseringen i 2013. Det ga inntrykk av at Fugletribunalet var en form for chick-lit.

Og ja, det er mye som innfrir sjangerkriteriene: «Bøkene handler ofte om det samme; unge kvinner, karrière og kjærlighet, eller kanskje mangelen på kjærlighet og jakten på den rette mannen og det perfekte liv.» Bøkene har ofte rosa cover, og henvender seg til unge, kvinnelige lesere.

Forhistorien er naturligvis viktig, det første Allis gjør når hun pakker opp tingene, er å slå av mobilen. Hun vil ikke for noen pris bli minnet om sin fortid. Det snedige ved boken er at det videre hendelsesforløpet fører til at ønsket går i oppfyllelse, på en helt annen måte enn hun trodde.

Det er Sigurd Bagge, mannen som annonserte etter hjelp til hagestell og husarbeid, som legger beslag på oppmerksomheten til Allis, men også i stor grad leserens.

Samtidig som det hele tiden er som om Allis ser sitt eget bakhode i speilet. Bagge er en mann av få ord. Han stenger seg inne i arbeidsrommet, inntar måltidene alene, og lar henne spise på kjøkkenet. Det gjør ikke bare forholdet dem imellom skjevt, eller rent ut sagt anakronistisk; det er som å være på besøk i en 1800-tallsroman.

Fuglehoder

Naturen spiller en hovedrolle i romanen. Det er det eventyrlige og fortryllede som løftes frem av Marit Moum Aune og scenograf Milja Salovaara. Scenen er enkel, men samtidig et «skrin med det rare i». Når døren i bakveggen går opp, er effekten slående, og skrur opp spenningen før siste scene. Her viser Sigurd Bagge (Niklas Gundersen) sitt sanne ansikt. Eller dyret som han har forsøkt å stenge inne.

Øverst på bakveggen er det naglet fast en måke. Som et krusifiks, jakttrofé, eller dystert forvarsel. Fuglemotivet er bærende i boken, her blir det ytterligere forsterket av at det medvirker tre skuespillere med fuglehoder. De fungerer også som et slags kor, og som forlengelse av Allis’ tankekvern og selviakttagelse, for det er hun som har fortellerperspektivet i romanen.

Marit Moum Aunes styrke og regisignatur ligger i et ofte ekspressivt, teatralt formspråk, og oppsetningen er på sitt beste i øyeblikk hvor de fysiske arrangementene oversetter det uuttalte eller ubevisste. Som når Frode Winther «trer inn» i rollen som Bagge, som en oppfyllelse av Allis’ erotiske begjær, og Blokhus sitter mellom ham og den fullstendig uberørte Bagge (Niklas Gundersen).

Men å løfte «undertekst» opp i dagen har her også som resultat at Allis og Bagge blir fremstilt karikerende. Det er som om vi er i Få meg på, for faen , som Moum Aune hadde stor suksess med, nettopp på Det Norske. Men den bramfrie stilen bryter med det «blyge» i romanen, Ravatn unngår å skildre sex.

Naken

I forestillingen opptrer Blokhus også naken. Poenget er vel å formidle at Allis føler seg avkledd – slik hun ble «avkledd» gjennom medieskandalen etter at hun hadde ligget seg til jobb. Men det fører til at man får inntrykk av at Allis er en «flyfille», slik Bagge mistenker henne for å være. I romanen holdes dette åpnere.

Marie Blokhus har en forfjamset spillestil og et barns fortvilelse. Det forsterker chick-lit-faktoren i Ravatns roman, og gjør rollefigurene flatere. Men det er ikke nødvendigvis en «feillesning».

I boken utløses Allis’ nesegruse forelskelse i Bagge av at han innfrir så fullstendig som et mannlig sex— og fascinasjonsobjekt. Det snedige er at han er klar over sin egen virkning, og det gir ham et forsprang på henne.

Sigurd Bagge forvandler på mange måter Allis til et slags forsøksdyr – hvor det står noe for ham dypere på spill: Er kvinner i stand til troskap? Og samtidig er selviscenesettelsen en slags selvoppfyllende profeti, for et begjær som bare kan holdes i live gjennom mystikk og uoppnåelighet er kortvarig.

Det autentiske

Tausheten til en snekker er noe annet enn tausheten til den kunstneren Allis har tatt ham for å være. Akkurat dette poenget fanges opp av forestillingen, men den forfører likevel ikke publikum på samme måte som romanen.

For Bagge fremstår ikke (bare) som en einstøing og psyko, han virker også så autentisk. Men det skyldes ikke at han slafser i seg maten og slikker fingrene, som på Det Norske, hvor Gundersens rollefigur i altfor stor grad forkleines som en einstøing. Det er Frode Winther som er skogsfauen og Calvin Klein-mannen – men han er jo bare en hildring eller projeksjon.

Fugletribunalet inneholder en subtil kritikk av den romantiske kjærligheten, som ikke fanges opp av dramatiseringen. For Agnes Ravatn har begått kunststykket å skrive en roman i et spenningsfelt mellom Jane Eyre , og en nærmest Priklopil og Kamputsch-aktig psykothriller.

Den romantiske kjærlighetsmyten dreier seg jo ikke bare om idealiseringen av kjærligheten – paret skal også isolere seg og dyrke forholdet. På Det Norske forkleines karakterene. Men som kritikk av unge kvinners evne til å umyndiggjøre seg selv fungerer det som vellykket satire.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KULTUR

    30 år og barnekvinne

  2. KULTUR

    Regissørens suksessoppskrift

  3. BYLIV

    Munchs fabelaktige demoner

  4. BYLIV

    Prøv dette i påsketermosen

  5. BYLIV

    HvaSkjer er Torshovs nye kulturhus i Soria Moria

  6. BYLIV

    «The Second Best Exotic Marigold Hotel:» Eldrefeelgood