Byliv

«Interstellar» er visuelt spektakulær

Elegant tidslek som fokuserer mer på det tekniske enn på det menneskelige.

  • Erlend Loe
    Bokanmelder og forfatter

Vår vurdering:

4 av 6

Image for xstream video 20846

Vi befinner oss i en verden som holder på å dø ut av mangel på oksygen og mat. Noen må ut å lete etter andre steder å bo. Eller rettere sagt: Lete etter de som for ti år siden dro ut for å lete etter andre steder å bo. Ingeniør Cooper (Matthew McConaughey) drar ut sammen med blant andre Dr. Brand (Anne Hathaway). Ingen av dem er opplagte valg til slike roller, men begge fungerer bedre enn for eksempel Bullock/Clooney i fjorårets Gravity.

De tror de skal være tilbake innen rimelig tid, men vet at de må til steder hvor tidshjulet operer på andre måter enn på Jorden. Tid er som vanlig Nolans fremste fascinasjonsobjekt, både som filosofisk og fysisk begrep.

Det er mye våsete prat i Interstellar, men den er både visuell og intellektuell spektakulær. Melinda Sue Gordon, Warner Bros. Pictures/ SF Norge

Tilbake på jorden venter Coopers datter Murph (Jessica Chastain), som er ti år da han forlater henne. Chastain er filmens mest nyanserte skuespiller, men også den som har rollen med størst dybde. Flere av de andre er for opptatt med å slynge ut info-tunge og, for de fleste av oss, absurde tekniske replikker, til at jeg tar dem på alvor som mennesker, ( Ligningen kunne ikke forene gravitasjonen med kvanteteorien , eller: Hyperromvesenene lukker tesserakten ), men det virker heller ikke som om dette er avgjørende for Nolan.

Litt som å være forelsket

Ideen i seg selv er skarp og fascinerende, og i tillegg har hundrevis av EDB-kyndige mennesker jobbet i månedsvis, ser man for seg, men så har de da også klart å ta oss med akkurat dit de vil. Jeg vil dit. I hvert fall vil jeg det når jeg ser en Christopher Nolan-film. Og jeg er villig til å svelge ganske mye sprøyt for å komme dit.

Det er litt som å være forelsket. Man takler mye tøys fra sin elskede, bare man vet at hun eller han kommer til å kle av seg til slutt. Dette er Nolan i et nøtteskall. Svada både her og der, men tiltrekkende når klærne faller.

I det ytre er historien en far-datter-fortelling. På samme måte som Contact (1997) var det. Det er tydeligvis noe med verdensrom-interesserte fedre og deres døtre. Kanskje er avstand og evighet mer smertefullt i far-datter-forhold enn i andre foreldre-barn-konstellasjoner. Hvem vet.

Christopher Nolan er mer smart enn følsom

Med Interstellar er Christopher Nolan, filmens M.C. Escher, tilbake der han kommer fra og hører hjemme, nemlig i de grandiose og umulige konstruksjonenes landskap. Som vanlig er han mer smart enn følsom, mer visuelt leken enn menneskelig dyptborende og mer glad i det voldsomme enn i det subtile. Han pøser på med intens musikk av bibelsk kaliber og får oss, lur som han er, til å se en annen vei når han legger sine pirrende ledetråder på vei mot opprullingen.

Nolan får meg til å føle at jeg sitter i en berg— og dalbanevogn jeg ikke har sittet i før. Dessuten inneholder filmen, naturligvis, hadde jeg nær sagt, et uforlignelig karakteristisk Nolan-øyeblikk, hvis man da holder ut så lenge, hvor tid og rom og dimensjoner oppheves, hvor paradokser presenteres i så store mengder at jeg som tilskuer famler og må gi meg hen til en slags nytelse av at han klarer å holde fast på en indre logikk midt i alt det heseblesende.

Visuelt spektakulært

Ikke mange filmskapere klarer å ta meg dit – til det stedet hvor jeg faller helt eller delvis på kne for idékraften, standhaftigheten og overtalingsevnene som trengs for å komme til slike steder.

Øyeblikket, eller sekvensen som det nok er riktigere å kalle det, der hvor løsningen, eller oppklaringen, vanligvis befinner seg i en krim-thriller, der hvor Colombo eller Miss Marple samler folk i biblioteket for å fortelle hvordan det hele egentlig henger sammen og hvem som er den skyldige, er hos Nolan både visuelt og intellektuelt spektakulært.

Interstellar er en stor og vakker fortelling, men den feier ikke alle av banen slik for eksempel 2001 – en romodyssé gjorde i sin tid, og slik man fornemmer at Nolan kanskje tror han gjør.

  1. Les også

    Sentimental og idyllisk julefeiring

  2. Les også

    Eksplosiv barndom i «Raketten»

Les mer om

  1. Filmanmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Filmanmeldelse: Hollywood-blockbusteren «Tenet» byr på spektakulær action i Oslo

  2. KULTUR

    «Dunkirk» er Nolans mesterstykke

  3. KULTUR

    Filmanmeldelse: Hvis ikke Disney har bedre ting å holde på med, kan de for min del la være å lage film

  4. KULTUR

    «The Florida Project» er både intelligent, rørende og stilig

  5. KULTUR

    Aftenposten kårer: Dette er årets beste filmer

  6. KULTUR

    «Idris Elba er den eneste som gjør The Dark Tower verdt å se»