Byliv

Fint driv i saftig action

John McClane viser at det fortsatt er rom for de staute actionheltene i "Die Hard 4.0"

  • Espen A. Eik

Vår vurdering:

5 av 6

Bruce Willis er tilbake som John McClane - og helten finner også i 2007 balansepunktet mellom mild selvironi og eksplosivt selvforsvar.

— Det er forskjell på å være tøff og dum, sutrer unggutten Matt (Justin Long) til John McClane (Bruce Willis). I jakten på en slem dataskurk er helten med kjempestor "H" allerede blødende og halt, etter å ha blitt påkjørt, skutt og forslått - og han nekter å bremse. Han kimser på karakteristisk vis av det hele. "Egentlig", sier McClane, "er det ganske sexy å gå rundt skadet". En kan være fristet til å gi dem begge rett.

Langt ned.

I rekken av machohelter som gjør comeback, er det kanskje McClane som har størst fallhøyde. Ikke bare har "Die Hard"-filmene høy status i actiongenren. De tre første filmene i serien kan også oppsummeres med henholdsvis "skyskraper", "fly" og "New York" - ikke akkurat et ukomplisert utgangspunkt for en skuespiller som på privaten har vist seg først som en Irak-krigshisser, deretter som en talsmann for skadede amerikanske soldater. Når denne nye filmen så skal handle om et datastyrt terrorangrep på hele USA, er det lov å frykte det verste.

Nyansert.

  1. september og de påfølgende fadeser har knyttet de staute actionheltenes handlingstråder i en gordisk knute. Løsningsforslagene har vært mislykket. Schwarzenegger kjørte "Terminator 3" inn i en tungtrådd hengemyr av anstrengt selvironi. Stallones "Rocky Balboa" fra i fjor slet med sentimental ubalanse (og de første glimtene fra neste års "John Rambo" er mildt sagt urovekkende). Willis' actionhelter har stort sett vært mer nyanserte enn han har fått anerkjennelse for - i alle fall lysår foran nevnte muskelbunter - og det er ikke tilfeldig at John McClane også i 2007 finner balansepunktet mellom mild selvironi og eksplosivt selvforsvar.

Sommertopp.

Som i de andre "Die Hard"-filmene, er terroren også her ikke egentlig terror, men snarere en utvidet skurkestrek. Filmen løser virkelighetens konfliktlinjer opp i en ideologisk betasuppe, og kan slik presenteres som en saftig actionpakke basert på talløse referanser, et par internvitser og én manns evne til å tåle smerte. Den er drøyt to timer med fint driv og flere av de villeste scenene jeg noensinne har sett. Av og til er det slett ingen forskjell på å være tøff og dum, og jeg tviler på at vi får en mer underholdende storfilm denne sommeren.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Her er filmene som får julestemningen til å holde gjennom romjulen

  2. FOTBALL

    Endelig tilbake etter ett års skademareritt: - Det har vært mange tøffe stunder

  3. POLITIKK

    Hagen: – De kan ikke kneble Frp-folk ved å dra Utøya-kortet

  4. KULTUR

    Norske filmkritikere positiv til Erik Poppes Utøya-film

  5. KULTUR

    Ny film: Gnistrende feiring av Elton John

  6. KULTUR

    Stor strømmeguide: Her finner du julefilmene du elsker