Byliv

Usminket og usentimental

Spellemann med mening og dirrende undertoner.

Dennis Storhøi er Tevye, Eli Anne Linnestad spiller Golde og Alexander Rybak er Spellemannen.
  • Mona Levin
    Mona Levin
    Journalist

Svein Sturla Hungnes har i aller beste forstand laget en tradisjonell "Spellemann på taket": i det miljøet som skildres i denne evig aktuelle musikalen er det nettopp tradisjonen — traditzie - som er det overveiende viktige. Tradisjon er det som har holdt jødisk liv ved like gjennom 2000 år med forfølgelse og folkemord. Når tradisjonen rokkes ved, da står hele livsgrunnlaget i fare, og den regissøren som rokker ved dette innholdet i Spellemannen, vil også stå for fall. Det betyr slett ikke at alt teatermessig er sementert en gang for alle, og både Hungnes og koreografen Marianne Skovli har satt sine høyst personlige preg på verket. De lar for eksempel selve spillemannen - den umåtelig begavede og sjarmerende scenestjeleren Alexander Rybak, med stjernestøv på vesten - være en gjennomgangsfigur, og lar slik fiolinen personifisere et helt folks skjebne. Jerry Bocks bittersøtt mollstemte musikk er genial, og har mye av æren for at den europeisk-jødiske tradisjonsmusikken - den som ler og gråter samtidig - fikk nytt liv etter Holocaust. I tråd med det, er det også lagt inn nye, autentiske musikkinnslag. I Atle Halstensens strålende klesmer-orienterte arrangementer (som riktignok et ubalansert lydbilde truer med å ta knekken på), ligger en skjebnesvangerhet som visualiseres i siste scene: når de jødiske landsbyboerne fordrives fra sine hjem på den russiske landsbygda, forteller fjern støvletramp i perkusjonen om en frykteligere fremtid et annet sted.

Les hele saken med abonnement