Byliv

Fine damer i kunstig prosjekt

Vår vurdering:

3 av 6
Goro Magnor (98) er stjernen i volleyballfilmen <i>Optimistene</i>. Damene på laget har mange kvaliteter, men de kan ikke spille volleyball.

Filmens klimaks må fikses i klipperommet

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Optimistene er lansert som filmhøstens norske sjarmbombe. Den fikk gledessprederprisen under filmfestivalen i Haugesund og blir stadig sammenlignet med Heftig og begeistret .

Det er uten tvil et nydelig miljø den portretterer. Damene i volleyballklubben Optimistene er mellom 66 og 98 år, og filmens største stjerne er for sikkerhets skyld den eldste av dem, Goro Wergeland.

Filmskaper Gunhild Westhagen Magnor følger dem på trening og treff, noen filmer hun også i deres egne hjem. Da lar hun damene selv fortelle klubbens historie. Optimistene er i det hele tatt filmet med godt blikk for lune detaljer. Fine scener viser kvinnene på tur med sparkstøtting i vakkert vintervær eller i godt lag rundt julebaksten.

Trenger et prosjekt

Noe mer enn slike hverdagssituasjoner må det selvfølgelig være for å bli en 90 minutters kinofilm. Optimistene trenger et prosjekt som skaper spenning og fremdrift.

Løsningen blir et kampopplegg i Sverige. Optimistene skal på tur og møte herrelaget Krutgubbarna.

Allerede her blir man som tilskuer i tvil om Optimistenes reelle dokumentarkarakter. I filmen er det riktignok en av damene (Irma Nordseth), som lanserer kampideen. Som tilskuer opplever man likevel at det er et kunstig prosjekt drevet frem av filmens, ikke damenes, behov.

Kan ikke reglene

For sannheten er at damene er elendige til å spille volleyball, til tross for årelang trening. De kan ikke engang reglene. For dem er dette en sosial arena der de også får mosjon. Siste halvdel av filmen forsøker å bygge opp en spenning som er dømt til å punktere idet Optimistene møter Krutgubbarna.

Å dokumentere filmens klimaks blir dermed et dilemma som må løses i klipperommet. Optimistene må vise minst mulig av det faktiske spillet. Men så mye skjønner vi: Krutgubbarna kan faktisk spille volleyball, og lar damene vinne det ene settet av gentlemansgrunner.

Det er for så vidt en uskyldig form for manipulering, men gir en følelse av at damene blir behandlet som barn i denne filmen. Til sammenligning sang de ganske flott, mannskoret fra Berlevåg. Det var også mer livserfaring og flere skjebner i den filmen.

I stedet for å fordype seg i kvinnenes livshistorier, sender Optimistene dem ut på en kunstig ferd.

Les også

  1. «The Butler» er en annerledes politisk historie

  2. Godt spill i goldt USA

  3. Et greit punktum