Byliv

Livet som illusjon

Det «är synd om människan» i Oskaras Korsunovas’ «Peer Gynt».

Liv, løgn og lyst på scenen i "Peer Gynt" L-P Lorentz

  • Therese Bjørneboe

Ibsen hadde et mesterlig talent for å skjenke sine karakterer mer liv enn han selv hadde, skriver Nina Witozsek i programmet til Torshovteatrets «Peer Gynt».

Og både i form av en pris, som like mye forbindes med Kjell Inge Røkke (!), og de mest divergerende tolkninger, lever Peer Gynt sitt eget liv, uten Mesters Mening som Uthengsskilt.

I 2005 brøt Robert Wilson med den kritiske tolkningstradisjonen i en nyromantisk «Peer Gynt»-oppsetning på Det Norske Teatret. Året før satte tyske Peter Zadek «Peer Gynt» opp som et overlevelsesdrama (Berliner Ensemble), i en tid hvor man hverken har tid til å stoppe opp, eller innser det egentlig tragiske ved at Peer er en «løk».

I Oskaras Korsunovas’ oppsetning av stykket på Torshovteatret, møter man også et forsonende blikk på Peer, selv om Øystein Røger spiller ham som unnfallende; en sjarlatan og en løgner.

Røger gjør ham rotnorsk, men personlighetsløs, i en tolkning som nok en gang vitner om at Røger er sin generasjons fremste karakterskuespiller. Forestillingen er tilpasset den runde manesjescenen på Torshovteatret, og har en tilsvarende sirkulær dramaturgi, hvor stykket åpner med skipsforliset og møtet mellom Peer og Den fremmede (Kjersti Elvik).

Det er ikke uvanlig å gi stykket en retrospektiv struktur, og la fokus legges på selvoppgjøret på slutten. Men «Man dør ej midt i 5. akt», som Peer sier, gir også en viktig tolkningsansats.

Midt på scenen står det en trebåt, som istedet for mast, har et tre med en mengde skrot hengende i grenene. Hvis det ikke heller bør kalles relikvier, for i oppsetningen kommuniseres det mye gjennom tegn og symboler: Peers livsforlis utspiller seg på et narrenes skip.

Knappestøperen fremstår som en blanding av en ond sirkusklovn og den gjerrige onkelen, ypperlig spilt av Lasse Lindtner. De øvrige, allegoriske rollefigurene dukker opp som gjenskinn av Peers forsømte og forspilte liv, inklusive de sterke kvinnene som sto bak ham: mor Aase (Frøydis Armand) og Solveig (Kjersti Botn Sandal). Sistnevnte spilte også Solveig i Wilsons «Peer Gynt», og her figurerer hun tildels som en ballettpike á la plastikkfiguren på marsipankaka.

Et barndommens fascinasjonsobjekt.

Musikken i forestillingen ligger langt unna Grieg, men på slutten synger Botn Sandal første strofer i «Solveigs sang» med et himmelvendt blikk som gir assosiasjoner til de mest ekstatiske Madonnafremstillinger i malerkunsten.

Jeg måper. Er det mulig å levere et slikt postulat om Solveig som frelser i dag?

Det har selvsagt vært et av de omstridte motivene i Ibsens stykke. Her faller bunnen ut, fordi Solveig i løpet av forestillingen aldri har vist tegn på den livskampen som i andre tolkninger gjør henne til et korrektiv til Peer. Men akkurat idet jeg lar «dommen» falle, lyder Mor Aases åpningsreplikk, og hvem annen enn Frøydis Armand kunne gitt den en slik klang av «game over»?

Performancegruppen Baktruppen laget en gang en versjon med tittelen «Peer du lyver, JA!» På et vis sier Oskaras Korsunovas det samme, når vi er tilbake ved begynnelsen, og en barnaktig Peer Gynt som skrøner om bukkerittet.

Løgn, dikt og selvbedrag fremstår som en forutsetning for overlevelse. Til tross for fortvilelse og det dystre perspektivet på jordelivet som illusjon, eller et Theatrum mundi, inneholder forestillingen en lur humor. Korsunovas gjør Peer til en representant for oss alle, i denne, nesten strindbergske oppsetningen av «Peer Gynt.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    De har alle hatt den aller største rollen: Toralv Maurstad brakk ankelen, Mads Ousdal sto i iskaldt vann til halsen, Dennis Storhøis druknet i skybrudd

  2. KULTUR

    Toralv Maurstad (91) skal spille Peer Gynt igjen

  3. KULTUR

    Ibsen spilles over hele verden. Denne uken kommer han hjem.

  4. KULTUR

    Nils Ole og Jakob Oftebro skal spille samme rolle - sammen

  5. KULTUR

    Lise Fjeldstad har dødd som mor Åse over hele verden i 65 år

  6. KULTUR

    Fransk stjerneregissør setter opp Ibsen i Oslo: – Det norske språket inneholder fabelaktige ord