Byliv

Atle Antonsen i storform i nytt opera-fyrverkeri

Den nye Tryllefløyten er et studium verdt for alle som vil gjøre opera «folkelig» igjen.

Spektakulære scenebilder, morsomme kostymer og latterliggjøring av maskuline dyder i Alexander Mørk-Eidems regi av Tryllefløyten på Den Norske Opera. Den Norske Opera

  • Astrid Kvalbein

For det som kan se ut som en sleip, PR-vennlig manøver fra Den Norske Opera, å gi rollen som Papageno til kjendiskomiker Atle Antonsen, er bare et av flere intelligente grep for å gi Mozarts klassiker ny snert og aktualitet.

For å ta det først som sist: Ja, forestillingen er morsom! Og ja, Atle Antonsen synger bra – godt nok for en rolle som helt fra Mozarts tid var tiltenkt en teaterperson like mye som en operasanger (på urpremieren i 1791 gjorde librettist Emanuel Schikaneder rollen).

Samtidig er det stadig musikken til Mozart, spektakulær scenografi (ved Christian Friedländer) og strålende sungne arier og kor som bærer operaen, på fullt eventyrlig alvor.

— Mye humor i forestillingen

Star Wars-referansene i starten og prins Tamino som kommer deisende ned i en rakett er billig moro og setter en passe surrealistisk ramme for hendelsene videre: prinsen får i oppdrag å redde den vakre Pamina, datteren til Nattens Dronning og i denne versjonen også til ypperstepresten Sarastro, som har fanget henne i en underjordisk verden av bare menn.

Som hjelper og irritasjonsmoment på veien får Tamino den pratsomme Papageno, som flere ganger bryter ut av spillet og kommenterer det hele henvendt til salen.

Atle Antonsen greier seg bra som Papageno, også under angrep av tre gærne damer, i Tryllefløyten på Den Norske Opera. Den Norske Opera

Et muntert øyeblikk er når han får utdelt et par «magiske» maracas – istedenfor klokkespill som i originalen – og fornærmet bryter ut (fritt etter hukommelsen): «Dette ække modernisering av opera, det er Den Kulturelle Skolesekken!»Et annet når Papagena kommer inn som eldgammel kjerring, stavrende frem med rullator: «Jasså, er det endelig operaklubben som melder seg opp her…»

  • Les også: Atle Antonsen:– Det er tungt som komiker å merke at du ikke er så morsom som du en gang var.

— Befriende og lekent

De første minuttene er i overkant skravlete. Men etter nokså kort tid flyter, og bryter, Alexander Mørk-Eidems overbevisende mellom Antonsen’sk komikk og teatertempo, og operaens klang og tidsfølelse som dveler i fargerike scenebilder og store følelser.

Mørk-Eidem er ikke skuggeredd. Han har klipt og limt i Mozarts partitur og veksler freidig mellom den norske versjonen av originalteksten – som også i «seriøse» oppsetninger kan virke nokså fjollete – og sine egne omskrivinger og tilføyelser.

Resultatet er befriende og lekent, og de elektroniske lydbildene til Fredrik S. Baden tilfører en dæsj musikalsk science fiction som stort sett glir godt inn og ut av Mozarts musikk, nennsomt holdt i tømme av dirigent Thomas Søndergård i orkestergraven.

Man kunne frykte at dette ble en oppsetning som forsømte de fineste musikalske nyansene. Og til tider overdøvde komikken en del av det som er høytidsstemt tenkt i Tryllefløyten.

Når Morten Espeland – også han skuespiller og rasende god – fører an i lovprisningen av taushet og kvinnefrykt som maskuline dyder, blir mannskoret i alle sine fantastiske, teite kostymer til en rytmisk brølende heiagjeng som latterliggjør de samme verdiene.

- Av og om menn i 40-årene

I det hele tatt er denne Tryllefløyten tydelig av og om menn i 40-årene: Papageno forsvarer sin rett til å plapre om følelsene sine og trøster Tamino (Marius Roth Christensen) som bryter sammen i gråt, hulkende opp mot korets stive «O Isis og Osiris», etter at Pamina har forlatt ham.

Den staute Sarastro (Henning von Schulmann) tar en kjærlig koseprat med sin datter på scenekanten i håp om å vinne lojaliteten fra moren som har sabotert samværet. Slik videreutvikles mannsrollene i stykket - og samfunnet, om vi skal ta dette på alvor.

Atle Antonsen i «Tryllefløyten». Den Norske Opera

Små feministiske finter skimtes også: Tamino vil snu når han og Pamina skal sammen inn i den siste prøven gjennom ild og vann, men hun tar ham i hånden og loser dem fram til seier.

— En bragd og et jovialt smil verdig

Kvinnerollene har ellers ikke fått det samme spekteret å spille ut. Til gjengjeld synger damene, med all respekt, fletta av de habile partnerne sine: Paminas sjarm og smerte er nydelig nyansert av Mari Eriksmoen og Eir Inderhaug gjør som ventet en forrykende Nattens Dronning.

Morsomme er også udyret Monostatos (Nils-Harald Sødal) og de tre damene (Eli Kristin Hanssveen, Tone Kummervold og Ingebjørg Kosmo), om enn noe klisjéaktig grafsete og småkåte, og Silvia Moi er et funn som den trollete Papagena.

Når kjærligheten så seirer til slutt, skjer det i en blanding av sosialdemokratisk snusfornuft (Nattens Dronning og Sarastro må lære å snakke sammen av hensyn til barna), klovnete humor («alle gir hverandre en klem, såååååånn…») og høytidsstemt feiring (løftet mot himmelen av korsang og musikken til Mozart).

Å få en slik miks til å overbevise fram til mål, er en bragd og et stort, jovialt smil verdig.

Tryllefløyten:

Med: Marius Roth Christensen, Mari Eriksmoen, Atle Antonsen, Silvia Moi, Eir Inderhaug, Henning von Schulman, Nils-Harald Sødal

Regi: Alexander Mørk-Eidem

Spilles i

  1. Les også

    – Det er tungt som komiker å merke at du ikke er så morsom som du en gang var.

Les mer om

  1. Atle Antonsen
  2. Oslo

Relevante artikler

  1. KULTUR

    8 klassiske konserter å få med seg til våren

  2. BYLIV

    10 tips for helgen: Trolsk, klassisk, latterlig og kuslipp

  3. BYLIV

    10 tips for helgen

  4. BYLIV

    Rekordpågang til «hemmelig» konsert i skogen

  5. BYLIV

    Ta med piknikkurv og teppe og nyt alt fra klassisk til pop og elektronika

  6. BYLIV

    Her er romjulsmoroa