Byliv

«Taxi Teheran:» Sensurens stygge ansikt

Den iranske regissøren Jafar Panahi har ikke lov til å lage film. Nå er hans ferske film, «Taxi Teheran», åpningsfilm på Film fra Sør

  • May Synnøve Rogne
    Film- og TV-anmelder

Vår vurdering:

5 av 6

I en vakker gate i storbyen Teheran kjører en gul drosje. På veien blir den praiet av en ung mann, og litt senere setter en kvinne seg inn. De to havner raskt i en hissig debatt om dødsstraff.

Ved rattet sitter regissør Jafar Panahi, en av Irans mange sensurerte kunstnere.

Les Kjetil Lismoens kommentar fra Berlin:

Les også

Iran sett fra drosjesetet

En filmfantast, som selger kopier av vestlige filmer, avslører kjapt at det er regissør Jafar Panah som kjører drosjen. Arthaus

Taxi Teheran ble belønnet med Gullbjørnen i Berlin tidligere i år. Prisen ble mottatt av regissørens niese, Hana Saeidi, som også dukker opp i filmen. Panahi selv ble arrestert i 2010. Han har hverken lov til å reise ut av landet eller å lage film. Likevel har han trosset alle regler og laget tre filmer siden arrestasjonen. I sin begrunnelse skrev juryen, ledet av Darren Aronofsky, at istedenfor å gi opp, istedenfor å fylles med sinne og frustrasjon, har Jafar Panahi laget en kjærlighetserklæring til filmen.

Mot og kjærlighet

Taxi Teheran er mye mer enn en det. Den gir det et originalt og satirisk blikk fra gateplan om hvordan det er å leve i et samfunn hvor du blir overvåket og sensurert. Fra sin posisjon bak rattet blir Panahi vitne til en rekke skjebner som setter seg inn i drosjen.

Stor guide til Film fra Sør:

Tonen i filmen veksler mellom lett komedie og blodig alvor. I starten kan man bli lurt til å tro at det er en slags dokumentar, men alt er altså iscenesatt. Panahis budskap kommer sakte snikende opp til overflaten i det filmens tone roes ned midtveis og blir mer sår.

Strenge regler

Filmens vendepunkt kommer da han kjører for å plukke opp sin niese på skolen. Hun er midt i et filmprosjekt, men har av læreren fått en liste over hva som skal til for å lage en distribusjonsbar film.

Innholdet må være positivt, ikke handle om deprimerende ting som politikk og økonomi, folk må se riktig ut og ha på seg korrekte klær. Ja, det gir ikke mye spillerom for kreativitet.

Kanskje, som en scene i filmen viser, er den eneste virkeligheten du får lov til å gjengi en enkel scene av en nydelig rose?

Jafar Panahis niese, Hana Saeidi, spiller i filmen. Arthaus

Panahis diskusjon med niesen og en menneskerettsadvokat viser – kun via dialog – hvor skremmende, og ikke minst umenneskelig, det er å hele tiden måtte tenke på hva du sier og gjør. Panahi har i tidligere prisbelønnede filmer som Sirkelen (2000) og Offside (2006) satt søkelys på kvinners kår og deres manglende rettigheter under hijaben. Det er også kvinnene som leverer det sterkeste budskapet i hans siste film.Regissøren har selv uttalt at det eneste han vil, er å lage film – om han så må gjøre det i skjul. Alt er filmet i hemmelighet med få ressurser og i et klaustrofobisk rom uten kunstig lyssetting. Han har likevel skapt et mektig portrett av dagliglivet i et land de færreste av oss kjenner. Uten å snakke direkte om politikk og den frie kunstens magre kår er den en meget kraftig kritikk av regimet.

Filmen er underfundig, interessant, elegant løst, hjerteskjærende sår og dypt menneskelig. Jeg anbefaler at du tar en tur i drosjen til Jafar Panahi.

Les mer om

  1. Filmanmeldelse
  2. Drama

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Årets Berlinale: «I alle fall én film vekker reaksjoner – selv om reaksjonen er kvalme»

  2. NORGE

    Slutt på krav om kjentmannsprøve for å kjøre taxi i Oslo og Akershus

  3. KULTUR

    Verdens filmskapere i Cannes merker et økende trykk fra sensur og forfølgelse

  4. KULTUR

    « Mannen mot strømmen» gir et innblikk i det totalitæres logikk

  5. VERDEN

    Oscar-kvelden preget av Trump-kritikk

  6. KULTUR

    Poppe om «Utøya 22. juli»: – Det vil være vondt å se det, men hvis det ikke er det, så er det ikke ekte