Byliv

Noe er råttent i det franske spiskammeret

«Bon Appétit, Hr president » lukter av paranoia og proteksjonisme!

  • Mala Wang-naveen

Vår vurdering:

2 av 6

Catherine Frot som Hortense trekker kjøkkenkniven i et udramatisk forsvar for fransk cuisine. Foto: Scanbox

Ikke før jeg hadde glemt den miserable affæren med Jean Reno som mesterkokk i No, chef! før jul, er franskmennene tilbake med Bon Appétit, Hr president . Det er en forutsigbar og usigelig kjedelig film som hjelpeløst prøver å løfte en fransk matkrise opp på presidentnivå.

Sjelløs mat

På det ytre plan, også kalt handlingen, møter vi den sjarmerende kokken Hortense (Catherine Frot) som lager sitt siste måltid for gutta på en forskningsbase i Antarktis. Egentlig drev Hortense en tradisjonell restaurant i Périgord, et område som forsyner verden med det ypperste av fois gras og trøfler. I lange tilbakeblikk får vi presentert hovedfortellingen og selve årsaken til at kokken har rømt så langt unna sitt vante miljø.

Mannsdominert

Presidentpalassets jålete og sjelløse mat har gått presidenten på nervene. Derfor får en headhuntet Hortense beskjed om å gjenskape de enkle, autentiske rettene fra presidentens barndom.

Hortens blir møtt av et mannsdominert sentralkjøkken med kjøkkensjefer, sjefskokker og soussjefer som vokter reviret sitt. Med en rank og tøff holdning går hun likevel løs på oppgaven med å servere presidenten haute cuisine, hjemmelagde pateer, østers, og Saint Honoré.

Ekte historie

Historien er basert på en sann historie med Danièle Delpeuch som sosialisten François Mitterrand leide inn for å lage ujålete, fransk mat. Filmen er skutt på kjøkkenet der Delpeuch kokkelerte, og låner en ekthet til filmens mildt sagt meget udramatiske handling.

De to planene i historien krysser hverandre uten at vi får et vendepunkt, og skuffet innser man at hovedkonflikten består i at en dessert blir fjernet fra presidentens allerede forhåndsgodkjente meny. Krise.

Varsomt ran

I Au revoir to all that – The Rise and Fall of French Cuisine (2010) skriver Slate-skribenten Michael Steinberger om hvordan småbistroenes massedød og blant annet McDonald's vekst har dyttet franskmennenes stolte matkultur utfor stupet. Stjernekokkene er blitt til businessmenn med restaurantimperier som tilbyr matopplevelser The Guardian omtaler «som å bli varsomt ranet gjennom tre timer». Det kreative og innovative svinner hen i Frankrike, og desperat prøver de å forsvare det på film.

Bryr jeg meg? Vel, jeg sitter en flyvende champagnekork unna Michelin-favoritten Maaemo, og det er lenge siden fransk var diplomatenes foretrukne språk. Når franskmennene ikke gidder å forvalte hverken sin film og-matarv bedre, nyter jeg heller de nordiske kokkene på tronen.

  1. Les også

    Sjarmfull alvekrig

  2. Les også

    Viser kortene før spillet er i gang

  3. Les også

    Smågodt for barn mellom 7 og 11 år

Relevante artikler

  1. VERDEN

    – Mat skal være som en ung jente i en gjennomsiktig bluse

  2. VERDEN

    Fransk politi: Terrormistenkte planla å angripe julemarkedet i Paris på 1. desember.

  3. KULTUR

    Ny serie fra «Sex & the City»-skaper: Hul, banal og irriterende sjarmløs

  4. BYLIV

    Guide til Eurodok: Virkeligheten på film

  5. KULTUR

    «Battle of the sexes» er filmen om tidenes viktigste tenniskamp

  6. VERDEN

    Macrons popularitet har rast gjennom sommeren, men den vanskelige jobben starter først nå