Byliv

Døden, motet og kjærligheten i «Brørne Løvehjarte»

Astrid Lindgrens «Brørne Løvehjarte» på Det Norske Teatret tar opp et av våre siste tabuer: barn som dør.

Kavring (Emil Johnsen) og Jonathan (Oddgeir Thune) opplever dramatiske hendelser i eventyrlandet Nangijala. Erik Berg

  • Mona Levin

Jonatan og Kavring er brødre, Kavring er syk, men det er Jonatan som dør.

De møtes igjen, som Jonatan har lovet, i Nangijala, og selv om det er stedet for «leirbål og eventyr», hersker også der ondskap og død. Jonatan tar opp kampen for frihet og rettferdighet, lillebroren trosser sin egen redsel og følger ham i alle ting.

Slik viser han at han «er et menneske og ikke bare en liten lort», og slik tar Astrid Lindgren oss inn i sitt eget syn på autoritære regimer.

I Svein Sturla Hungnes’ nydramatisering er innledningen realistisk, med lyset på i salen og mange voksne i vanlig arbeid på scenen. Når lyset dempes, tar han oss inn i en annen verden, en som er dus og drømmende, men også dramatisk og opprivende.

Sentralt står en brødrekjærlighet som er urokkelig – selv inn i og forbi døden.

Usentimentalt

Stil og form, scenografi og musikk – alt smelter sammen i et eventyrlig og ofte magisk uttrykk. Selv om mye teaterteknikk er involvert, synes ingenting å være for effektens skyld, mer for å understreke at vi befinner oss i en annen dimensjon, en poetisk og usentimental fantasy-verden.

Eirik Myhrs musikalske underlag er diskret medfortellende og atmosfæreskapende, aldri påtrengende.

Even Børsums meter på meter av hvite silkestoffer skifter i Ola Bråtens lys umerkelig fra sommerskyer, ridescener og grotter til kampen mellom dragen Katla og ormen Karm – de to uhyrene som til slutt dreper hverandre.

Bruk av scenens mange lemmer og nivåer opphever tid og rom – handlingen flyter som en elv. Mot slutten flyter den så raskt at det er litt forvirrende.

Håpets lys

Emil Johnsen og Oddgeir Thune bærer det hele som brødrene, de «spiller» ikke barn, men kombinerer det barnlige og det dypt alvorlige. Vi tror på Johnsen som en slags Telemarks-helt, blond og uselvisk, som både redder brorens liv og Nangijalas to grønne daler, og Thune skildrer en redd Kavring, en som blir modigere i møtet med svik.

Fordi tyrannen Tengils soldater ikke bare er skumle, men dumme, er de lette å lure. Svikeren i egne rekker er han som virkelig kaster skygger over Kirsebærdalen og Villrosedalen.

Astrid Lindgrens bok er trøst og spenning, drøm og virkelighet, kamp mellom det gode og det onde, men kanskje fremfor alt en fortelling om håp. I et svimlende øyeblikk går brødrene sammen i døden til slutt. Nå er det Kavring som ofrer sitt liv for Jonatan.

Da skinner lyset fra landet Nangilima, og håpet lever.

  1. Les også

    Slik blir teaterhøsten i Oslo

  2. Les også

    Elendighet er verdens elv

  3. Les også

    «Diktatorfruer» er feilslått i form og stil

  4. Les også

    «Verdiløse menn» rir igjen

  5. Les også

    Tenk Negativt!

Relevante artikler

  1. KULTUR

    «Sigrid Undsets storverk Kristin Lavransdatter er vanskelig å komprimere på én kveld»

  2. KULTUR

    De har alle hatt den aller største rollen: Toralv Maurstad brakk ankelen, Mads Ousdal sto i iskaldt vann til halsen, Dennis Storhøis druknet i skybrudd

  3. BYLIV

    10 tips for hva du kan gjøre i Oslo i helgen

  4. KULTUR

    «Flukt, skam, rus og minneverdige øyeblikk.» Peer Gynt er fortsatt aktuell.

  5. KULTUR

    Lise Fjeldstad: «Ibsens erotiske kraft er voldsom. Og ukjent. Og skremmende.»

  6. BYLIV

    10 tips for helgen: Festival, festivitas, film og full rulle