Byliv

«Pyromanen» er en ulmende dramathriller

Vare personskildringer i en fortelling som ikke engasjerer dypt nok.

  • May Synnøve Rogne
    May Synnøve Rogne
    Film- og TV-anmelder

Vår vurdering:

4 av 6

Flammene slikker seg grådig gjennom tørt treverk. Huset har ikke en sjanse mot brannens destruktive krefter. Brann er ødeleggende, skremmende og dødelig. I kulissene står en ung mann og beundrer sitt verk.

Pyromanen er basert på Gaute Heivollsroman Før jeg brenner ned . Som i boken er tidskoloritten hentet fra 70-tallet. Dag (Trond Nilssen) er nettopp ferdig med militærtjeneste og kjeder seg hjemme hos mamma og pappa i den lille bygda Finsland. Faren til Dag er brannsjef i området. En dag tenner Dag med vilje på en stor skogbrann. Han får kick av å hjelpe til med slukningsarbeidet.

Mer om Gaute Heivoll:

Les også

Fikk Sult-prisen

Går man til psykologien, får man vite at pyromani kan være en form for impulsforstyrrelse. Pyromanen kan søke spenning, hevn eller selvhevdelse. Regissør Erik Skjoldbjærg er ikke så opptatt av årsaken til at Dag gjør det han gjør. Problemet er at du som publikum sitter igjen med et stort spørsmål: Hvorfor? Du får ikke et entydig svar. Pyromanen vil like mye være en skildring av en dysfunksjonell familie og miljøet i den lille bygda, men den lykkes bare delvis.

Les anmeldelsen av

Les også

«I skyggen av kvinner»: Den gåtefulle kjærligheten

Stille desperasjon

yhtngrh3_doc6pdi6k3ns8j5uen6d0g.jpg

Filmen er på sitt beste når den skildrer det anstrengte forholdet mellom Dag og foreldrene hans (Per Frisch og Liv Berhoft Osa). Faren greier ikke å snakke med sønnen sin. Moren nekter å innse at noe er alvorlig galt fatt. I det øyeblikket moren begynner å skjønne hva som foregår, kommer følelsen av undergang og fortapelse. Berhoft Osa skildrer en kvinne som ikke aner hvordan hun skal forholde seg til situasjonen, og hun gjør det med en stille desperasjon.

Filmens hovedproblem er du som tilskuer aldri kommer under huden på menneskene i bygda. Historien vekker nysgjerrighet for fenomenet pyromani, og for Dags motiver. Hele filmen hyler egentlig hvorfor, men den nekter å gi deg et svar. Fortellerstilen er distansert, og Dag forblir en gåte du aldri blir klok på. Trond Nilssen har et følsomt ansikt, men han får ikke nok å spille på til at du forstår handlingene hans.

Les anmeldelsen av

Les også

«The Boss»: Vår anmelder hørte sin egen stemme le en liten og dum latter

I romanform fungerer dette poetiske fortellergrepet. På film fungerer det ikke alltid like godt. Her blir det litt for mange antydninger. Du aner at det ulmer under overflaten, men ikke årsaken til ulmingen. Regissøren makter ikke å dra publikum godt nok inn i historien til at du lar deg rive med i karakterenes skjebne. Frykten som brer seg i det lille samfunnet ser du kun fra utsiden.

Pyromanen har et tema som fascinerer på mange plan. Den har fine og vare personskildringer, men det er ikke nok. Dessverre greier ikke historien å engasjere.

Les også

  1. «The Boss»: Vår anmelder hørte sin egen stemme le en liten og dum latter

  2. –Alt jeg trenger er kaffe og en svart penn

Serietips

Nyhetsbrev Trenger du en ny serie å se på? Få rykende ferske anbefalinger fra film- og serieanmelder May Synnøve Rogne på e-post.

Les mer om

  1. Agnes Kittelsen
  2. Drama
  3. Filmanmeldelse
  4. Film