Byliv

Drømmeren Young

Én og en halv time med solid høye gitartopper og meningsløst dype tekstdaler fra legenden Neil Young og bandet. Men vi elsker ham som alltid, uansett.

  • Robert H. Gjestad

Vår vurdering:

4 av 6

FS00051351.jpg Nathan Denette/Ap

At canadiske Neil Young (snart 67 år) er inne i en tungt nostalgisk og selvreflekterende periode, er det liten tvil om. Først samlet han sitt legendariske band Crazy Horse igjen, gjengen han har spilt av og på med siden slutten av 60-tallet, og ga i sommer ut det fint lite vellykkede albumet Americana fylt av tradisjonelle amerikanske folkesanger.

Knallboken

Tidligere i høst kom så musikerens egen memoarbok Waging heavy peace, som er en usedvanlig fascinerende reise frem og tilbake i mannens hode, historie og interesser, alt skrevet utelukkende etter innfallsmetoden.

Nå fullfører dobbeltalbumet Psychedelic pill denne omfattende nostalgitripen, gjennom nesten 90 minutter med gitarsuggererende melodier og tekster om alt fra fødeprovinsen Ontario, evig dansende elskerinner og tapt miljøvern, til kampen mot MP3-filen og dårlig lydkvalitet.

Lengst er best

Lengden på albumets ni låter veksler mellom knappe fire til nøyaktig 27.37 minutter, og dette åpningskuttet "Driftin' back" er dermed den aller lengste låten Neil Young noen gang har gitt ut.

Interessant nok er det også den, sammen med de to andre mastodontene "Ramada inn" (i mål på 16.50) og "Walk like a giant" (ferdig etter 16.29), som er albumets klart mest spennende affærer.

Opplagt på grunn av lengden og det herlige, velkjente gitardrivet mellom sjefen selv og gitarist Frank "Poncho" Sampedro. Det suggererende samspillet som aldri, aldri slutter og etterhvert glir inn i kroppen som meditasjon.

De har gjort det så mange, mange ganger før. Det fungerer like sterkt fortsatt.

Livets tema

Men det er også i disse langlåtene Young er mest interessant tekstmessig: "Walk like a giant" er bygd opp rundt hans utvikling av bilen Lincvolt, og hvor nært de ifølge ham selv er å finne en løsning på energiproblemet knyttet til bilkjøring.

"Driftin' back" kan kanskje høres som en naiv "alt var bedre før"-drøm, men handler om Youngs elleville kamp for å beholde lydkvaliteten i den digitale musikkalderen, med sin egenutviklede standard PureTone. For øvrig temaer som også er tungt dekket i memoarboken.

Best er likevel "Ramada inn", en seig og mørk kjærlighetshistorie om daglig trøbbel og rus.

Visvas

Opp mot dette blir det meningsløst å forholde seg til innholdet i de kortere "Born in Ontario" (vi vet da det), "Twisted road" (alle vet hva låten "Like a rolling stone" med Dylan betydde den gangen), og til slutt en ny, streitere versjon av tittekuttet som tullete albumfyll. Bare visvas.

Men dette skriver vi på kontoen for den uforutsigbare artisten som treffer og bommer, og glir heller inn i gitarmeditasjonen på nytt. Med et stort håp om at Crazy Horse kommer til Europa for konserter neste år.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Nytt fra Neil Young: Rufsete rock for en bedre verden

  2. KULTUR

    Mektig Neil Young

  3. KULTUR

    Jason Isbell: Leverer sitt fjerde knallalbum på rad

  4. KULTUR

    Frykt og avsky i sosiale medier

  5. KULTUR

    Nytt album: Gode nyheter fra Jaga Jazzist

  6. KULTUR

    Band of Gold på Øya: Tilbakelent eksperimentering