Byliv

Voldelig og lyrisk om ung kjærlighet

Shakespeares 425 år gamle kjærlighetsdrama går rett inn i samtiden.

  • Mona Levin

Vår vurdering:

4 av 6

OPT_Unknown_doc6oqgt7q7o45ofr6t9qj_doc6oqjjwnpv3suzhlgrb-LEn5mYetp7.jpg Gisle Bjørneby

Julie Capulet er ennå ikke fylt fjorten, Romeo Montague er kanskje et år eldre. Når de to møtes, oppstår kjærlighet ved første blikk, og dermed slynges de uvitende inn i et fryktelig skjebnespill. Problemet er gammelt hat som gløder friskt mellom slektene Capulet og Montague.

I Veronas gater støter familienes unge menn stadig på hverandre, aggresjon utløses på ett sekund, og før det er gått mange minuttene ligger bøllen Tybalt av Montagueslekten (Niklas Gundersen) og Romeos lekne venn Mercutio (Preben Hodneland) drept. Hatet flammer opp mellom familiene.

Romeo og Julie møtes nok i ung lengsel og brennende lidenskap, men også fordi begge er mer opptatt av tanker enn av staffasje.

Sødmen mellom Axel Gehrken Bøyum og Kjersti Dalseide i tittelrollene, gjør dem troverdige, som Dalseides hormonelle kamp med dynen sin. Begge er vergeløse i møtet med de ytre omstendighetene, men uovervinnelige i kjærligheten — inn i døden.

Få også med deg Det Norske Teatrets maraton-stykke:

Les også

«Åtte timer teater om 2. verdenskrig? Ja, det går an. Det er berusende bra».

Fin scenografi

Olav Myrtvedts myke og harde scenografi er svært virkningsfull. Den bølgende veggen i lyst treverk er palass, trapp, torg og klatrevegg.

Assosiasjonene går til The Wall i Game of Thrones, slik scenen der Julies amme (Janne Heltberg) skal levere et brev til Romeo, bærer i seg kimen av voldtektsscenen i West Side Story.

Den plastiske trekonstruksjonen, en slags Pandoras eske, dreies stadig rundt sin egen akse, deler seg, og mer klaustrofobiske arenaer dukker opp bak små vinduer, i et kapell, og til slutt i et gravkammer, belyst slik at den skinndøde Julie synes å sveve. Tybalt og Mercutio er hele tiden til stede som påminnelser om brå død og stillheten etterpå.

Regissøren Maren E. Bjørseth har med hell fjernet en mange mindre roller og dermed skapt flyt og fart. Julies mor (Ingunn Beate Øyen) har også fått farens replikker, og blir en iskvinne. Selv bortgiftet og barnemor før hun var fjorten, vil hun hevne seg på datteren ved å påføre henne samme kjærlighetsløse skjebne. Som i Prokofjevs ballett, mer enn antydes hennes forhold til Tybalt.

Diksjon!

Musikkfølget her er eklektisk: Det synges moderne fransk i et britisk stykke om kjærlighet i Italia.

Det beste med denne oppsetningen er at den er blottet for det politisk korrekte. Det som ikke er så bra er at det — med enkelte unntak - var vanskelig å oppfatte hele teksten på premièren.

Replikkinstruksjonen legger ofte opp til et stigende lydnivå som ender i brøl. Enten er det et lydhull på 8. benk, eller diksjonen, særlig blant de unge, er for dårlig for rytmen i Shakespeares vers. De eldre (Sigve Bøe, Bernhard Ramstad - og unge Janne Heltberg) høres klart og tydelig.

Særlig i innledningen var lydbildet gjørmete. I andre akt var det bedre, og det betyr antagelig at noe lydteknisk var i ubalanse i begynnelsen.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    «Romeo og Julie»: Leken og distansert Shakespeare

  2. KULTUR

    «Forelska i Shakespeare»: Overdådig festlig – med alvorlige undertoner

  3. KULTUR

    Åtte teaterstykker og musikaler å se i høst

  4. KULTUR

    Han var oljearbeider på Mongstad da han solgte alt og dro til Oslo. I høst spiller Preben Hodneland Macbeth.

  5. KULTUR

    Teateranmeldelse: «Det er like gåtefullt som et uidentifisert objekt på himmelen»

  6. KULTUR

    Toppkarakter til Kirsebærhagen: «Uendelig vakker og svært interessant».