Byliv

- Samtidsdans var selveste synden

Som en sirkushest som lukter sagmugg suger Lise Nordal inn atmosfæren på hovedscenen i Dansens Hus.

Lise Nordal kan ikke lenger danse aktivt, men har fortsatt dansen i kroppen og kjenner kribling i bena når hun kikker innom kompaniet Wees prøver på hovedscenen på Dansens Hus. Foto: Dan P. Neegaard

  • Hilde Bjørhovde
    Hilde Bjørhovde
    Journalist

— Jeg går alltid opp på scenen etter å ha sett en forestilling for å føle på gulvet med føttene. Det kribler i bena. Jeg elsker jo å danse.

I over 40 år har hun vært en ledende personlighet innen det norske dansemiljøet som danser, koreograf, ballettkritiker, kunstnerisk initiativtager og kurator. Derfor hedres hun torsdag med Danseinformasjonens ærespris under dansefestivalen CODA, der hun er kunstnerisk leder og festivaldirektør.

"Etter over førti år med nyskapende og engasjerende dansekunst, har Lise Nordal stadfestet hvilken enorm kraft og stemme hun er og har vært for den norske dansekunsten", heter det i juryens begrunnelse.

Ballerinadrømmen brast

Det er lenge siden hun tråkket sine dansesko hos Jorunn Kirkenær ballettskole og drømte om å bli klassisk ballerina. Lenge siden hun ble skolert i klassisk ballet, reiste til London og danset på tåspiss, gikk på auditions og fikk høre at hun var for høy for corps de ballet.

Ryggen kranglet. Hun holdt på å gi opp dansen, men så fikk hun en åpenbaring under utenlandsstudier i møte med de store koreografene som preget samtidsdansen på 1970- og 80-tallet. Koreografer som Pina Bausch, Merve Cunningham og Viola Farber gjorde dypt inntrykk. Hun brøt med klassisk ballett og viet sitt kunstneriske virke til koreografi og moderne dans.

Har hofteprotese og artrose

Lise Nordal beveger seg kattemykt over gulvet bærende på to kaffekopper. Ingen skulle tro at den ranke skikkelsen har hofteprotese, artrose "over alt" og må trene for å holde ryggen i sjakk etter flere prolapser.

Festivalsjef og kunstnerisk leder Lise Nordal ser frem til onsdag, når det igjen er klart for Nordens største dansefestival, CODA. Foto: Dan P. Neegaard

— Min mor sendte meg på ballett for at jeg skulle få en sunn og sterk kropp, sier Nordal, som ikke har pushet egne døtre til å danse.

— Å velge dansekunst er tøft, tror noe av det tøffeste du kan velge både fysisk og mentalt. Men dans blir pasjon. Jeg hadde ikke holdt på med dette hvis det ikke hadde vært for den enorme gleden det gir.

Dansen har hjulpet meg veldig godt i livet. Jeg har opparbeidet enorm selvdisiplin, men det har vært tøft, selv om jeg hadde klassisk bakgrunn. Min generasjon modernister har brøytet vei og måtte bevise at vi holdt på med noe som var like bra som operaballetten.

- Hva er din definisjon av samtidsdans?

— Den er mangfoldig og har mange retninger. Samtidsdans speiler tiden vi lever i, og jeg vil ikke sette noe stempel på den. Jeg kan ikke fortelle publikum hva de skal oppleve, men håper at de ikke kommer med fordommer. Mitt ønske for dansen er at den får samme plass i samfunnet som musikk og litteratur.

Det hele begynte på Club 7

Sammen med Lise Eger og Ida Collin etablerte hun Collage Dansekompani i 1974. Først var hun danser, senere kunstnerisk leder og koreograf.

— Det hele begynte med at vi var dansegruppen på Club 7. En fantastisk tid. Vi var pionérer, hadde ikke statsstøtte, underviste i alle ferier og sydde egne kostymer. Vi lånte en liten kontorplass, men hadde ikke telefon. Jeg sto i telefonkiosk og la på kronestykker mens jeg administrerte og la opp turneer, sier hun.

Å drive fri dansegruppe på 70 og 80-tallet betydde ikke bare å være kunstnerisk nyskapende, men også å stå på barrikadene og kjempe for samtidsdansen, hele tiden på jakt etter offentlig støtte.

— En av døtrene mine trodde at Oslo kommune var en slem mann, fordi jeg ofte kom hjem og raste over kommunens manglende støtte!

Vurderte nakendans

— Vi hadde ingen penger. En gang vurderte vi seriøst å danse nakne, lyssatt av stearinlys, for å markere at både lysteknikere og kostymer kostet penger, sier Nordal.

- Nå danser mange nakne med full lyssetting, senest i en forestilling på Dansens Hus i september med nærmere 50 nakne utøvere?

- Ja, et spennende prosjekt, som har fått enormt med medieoppmerksomhet. Det er veldig mye nakenhet nå. Selv er jeg ikke så opptatt av det.

- Men Collage evnet også å sjokkere i sin tid?

— På Sørlandet ble det arrangert bedehuskveld da Collage skulle danse i samfunnshuset på 1980-tallet. Samtidsdans var selveste synden, folkedans var greit.

Etter 20 års drift ble Collage Dansekompani nedlagt. Ifølge Nordal var tildelingspolitikken årsaken.

CODA-festivalen fikk streetdance inn på scenen

Da hun var med og etablerte Oslo Internasjonale Dansefestival, CODA i 2002, var det nesten ingen arenaer for samtidsdans i Oslo. Det var ikke noe i Operaen, og Dansens Hus eksisterte ikke. Festivalen ble et tilsvar for manglende vilje og evne til å satse på samtidsdans som kunstform.

Gjennom CODA har Lise Nordal brakt store, internasjonale navn inn på norske scener. Festivalen var også først ute her hjemme med å løfte hip hop og breakdance inn på en profesjonell arena.

— For bare fem år siden fikk de breake i foajeen her på Dansens Hus, men inn på scenen skulle de ikke. Mye har skjedd. Nå er jo til og med breakerne fra Kingwings Crew på Operaens hovedscene!

  1. Les også

    Dansekunst fra hele verden i Oslo

  2. Les også

    Setter opp rødmalt stue foran Stortinget

  3. Les også

    Velkomponert og nøktern

  4. Les også

    Fyll uten filter på Det Norske Teatret

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Denne forestillingen fikk Danse-Norge til å ryke i tottene på hverandre

  2. KULTUR

    Anmeldelse: Tapasdans med lovende nyhet

  3. KULTUR

    Er det ballett? Er det opera? Blås i det, moro er det.

  4. KULTUR

    Han er etterspurt over hele verden og i ferd med å ta et megasprang i sin internasjonale karrière

  5. BYLIV

    10 tips for helgen 19.–22. oktober

  6. KULTUR

    Dette mener vår anmelder om det nye programmet til Operaen