Byliv

Anmeldelse: Ensporet One Direction

Det livlige boybandet lager et godt show, men mangler materiale til å holde det gående.

  • Eivind August Westad Stuen

Vår vurdering:

3 av 6

Rundt 31.000 tilskuere var på plass da One Direction spilte på Ullevaal stadion fredag kveld. Stig B. Hansen

_Y5R9727-20150619-211432-04AB5E-OVQx3437XO.jpg Stig B. Hansen

_Y5R9729-20150619-211441-DBBB92-XxSTzo3HPE.jpg Stig B. Hansen

_Y5R9755-20150619-211300-21B592-7jM3RxeowO.jpg Stig B. Hansen

_Y5R9622-20150619-211529-F24E7B-PQpPrQkoqr.jpg Stig B. Hansen

_Y5R9681-20150619-211619-C81B85-IDSpz9Sl7G.jpg Stig B. Hansen

_Y5R9690-20150619-211501-CF7FF9-iF4upcfF3l.jpg Stig B. Hansen

One Direction

Ullevål stadion, fredag 19. juni

Publikum: 31.000

Karakter: 3

One Direction slo gjennom i tenårene, via TV-serien X-Factor. De kom på tredjeplass, men ble raskt publikumsfavoritter, spesielt blant yngre seere. Simon Cowell ga dem platekontrakt, og et par år senere har de blitt en pengemaskin, regnet blant verdens rikeste musikere under tretti. Albumene deres selger i store mengder, og har toppet de fleste lister. Som om ikke det var nok, har de også vunnet flere titalls priser for musikken sin. Og ikveld er de i Oslo.

Nok en gang tenker Aftenposten at det er en god idé å sende en anmelder i midten av tjueårene for å dekke en boybandkonsert. Jeg klager ikke, det er alltid interessant å oppleve kultur utenfor rammene jeg vanligvis forholder meg til. Ullevål stadion er fylt til randen av hylende ungjenter, noen av dem helt nede i tiårsalderen.

Før guttene kommer på scenen, blir vi servert en blanding av reklamer og musikkvideoer på storskjermene – de får overraskende mye respons fra tilskuerne.

Velgredde

Backingbandet kommer frem, og det skytes opp fyrverkeri samtidig som 1D inntar scenen. Matchende kledd, velgredde, og i en slags unison bevegelse sprer de seg ut over scenen. De åpner med «Clouds» og «Steal my girl», begge fra deres ferskeste album, «Four» (naturlig nok deres fjerde album på like mange år).

Lyden er litt udefinert, og til tider skarp, men slik er det gjerne på stadionkonserter. Vokalene er i det minste hørbare, og det er vel det viktigste i denne settingen.

Scenen strekker seg ut i det firdelte publikumet, og kvartetten drar nytte av dette der de vandrer rundt blant hylende ungjenter. Når «Little black dress» setter igang, står de på en plattform midt i stadionen, mer eller mindre omringet, og skrikingen overdøver nesten musikken.

De gigantiske skjermene på scenen lar de som er plassert lenger unna få et godt blikk – hele seansen blir profesjonelt filmet, og livebildene blandes med animasjoner.

Plettfritt utseende

Mellom låtene slenger de litt med leppa til hverandre, leker, holder taler (ved et par tilfeller blir de litt langtekkelige og påtatte), og snakker med publikum. Alle har «unike» personlighetstrekk, litt som dvergene i Snehvit – Kjekken, Tøffen, Bliden og han med gitaren. Noe for enhver smak, med andre ord. 1D fremstår i og for seg som relativt normale unggutter, kanskje bortsett fra det plettfrie utseendet.

Noen låter treffer bedre enn andre. Når de første notene i «Better than words» klinger ut blir hylene mer intense, mens den stemningsskapende balladen «Little things» maner frem en stjernehimmel av lysende mobiler og imponerende allsang.

Kvartetten skriver sin egen musikk; enkel og trygg pop med fengende refreng, og en rocka ytterkant der det passer seg. Musikalsk minner det meg om en slags hifi-versjon av de ferdiginnspilte kompsporene fra gamle Casio-keyboard — ikke spesielt originalt, men det funker.

1D handler mer om et image enn om den faktiske musikken, og så lenge guttene er sjarmerende og synger rent og pent om kjærlighet, vil de ha en fanbase.

Showet og opplevelsen er en annen del av populariteten. Tilskuerne sprayes med konfetti og ballonger, scenen i midten av publikum heves i været, det oppstår en liten vannkrig blant bandmedlemmene, og det blir mer fyrverkeri.

Virker påtatt

Det hele er ganske storslått, men virker litt påtatt (i det minste for meg som utenforstående). Når «Story of my life» setter igang som siste låt før ekstranumrene, føles det litt som å ha fått en overdose.

1D skaper liv og har fine scenepersonligheter, men blir for ensformige og uinteressante i lengden. Men så er jeg heller ikke i målgruppen – jeg er sikker på at det finnes tretti tusen norske fans der ute som syntes dette var en sekser.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. BYLIV

    Ensporet One Direction

  2. KULTUR

    5 Seconds Of Summer: lekent og energisk på ekte boybandvis

  3. BYLIV

    Ti tips for helgen

  4. KULTUR

    Green Day: Effektiv moro

  5. KULTUR

    Dette er en plate kun ment for fansen

  6. KULTUR

    Anmeldelse av Bruno Mars på Telenor Arena: Fortsatt liv på Mars