Byliv

Hva er hærverk, og hva er kunst?

Jeg liker mye av den ulovlige graffitien i byen. Er det lov?

Er dette hærverk eller kunst?
  • Bjørn Egil Halvorsen
    Bjørn Egil Halvorsen
    Journalist

I en gate var det et rødt hjortedyr. Dyret sto majestetisk og skuet utover horisonten med byens blokker og høyhus under seg. Ved klovene sto det skrevet med liksom perfekte, likevel skranglete, bokstaver: « One day you’ll bow your head to me, Oslo City ».

Oslo kommune og private gårdeiere bruker store summer på å fjerne tagging. Men kan veggkunsten likevel bestå?

Jeg aner ikke hva det skulle bety. Men jeg elsket dette bildet, som jeg gjør med mye av veggkunsten i byen. De brå bruddene får meg til å undres. Smile litt. Føle at jeg bor i en by, og ikke en kjønnsløs ørken av betong, glass og monotone fasader.Men nå finner jeg ikke motivet igjen. Jeg tror kanskje graffitien er blitt fjernet.

Beryktet vårtegn

Det er et sikkert vårtegn. Politikere, gårdeiere eller menigmann som skriker opp om uønskede kruseduller på vegger.

Les også

Snart kan flere Oslo-bygårder se ut som dette

Om vinteren glir strekene liksom bare inn i det blasse bybildet. Men når kveldene blir lysere, trærne grønnere og vi retter opp våre frossenlute rygger, trer graffiti tydeligere frem som en kontrast mot en vårstriglet by. Et uønsket element. Signaturstreker fra pøbler som tar seg til rette på annen manns grunn. Straff dem! Fjern det! Fort!

Slik har holdningen stort sett vært siden tidlig 1990-tall. Om det er pubertale sprittusjstreker eller forseggjorte spraymalerier — all ikke-kommersiell veggmaling er i prinsippet kriminelt, bortsett fra såkalte «lovlige taggevegger». Oslo kommune hevder at det brukes 100 millioner i året på graffitifjerning fra offentlig grunn.

Snørr og barter

Les også

Falsk grafittikunstner knyttet veggmaleriet til Frp

Tilbake til hjorten. De siste årene har det dukket opp stadig flere tilsvarende veggmalerier og -trykk. Gatekunst brer om seg, ofte kalt street art eller post-graffiti, i form av statements eller mer eller mindre figurative kunstverk, stensiltrykk eller såkalt sticker art. Forbilder er Pøbel og Dolk, hvis arbeider nå selges for millioner. Street art er i ferd med å bli stuerent. Men tydeligvis ikke hos Oslo kommune. For to år siden sa Rusken-sjefen til Aften: «Først den dagen vi har en ren by, kan vi tillate gatekunst». Resonnementet hans var slik: Jo da, gatekunst kan være fint, men det trigger samtidig taggemiljøene.

Bør dette fjernes?

Jeg liker heller ikke tagging (av «tags», raske signaturer). Jeg får lyst å gripe til tjære og fjær når porten til bygården grises til med stygge autografer. Og nedtaggingen av minnesmerket ved Carl Berner sist uke var selvsagt forkastelig. Men det går an å skille snørr og barter. Hvis ikke, vet vi alle, blir det i alle fall bare griseri.Før jul snakket jeg med en av dem som har fotodokumentert gatekunst i Oslo. Hun fortalte at mange av verkene i ettertid var vasket vekk eller malt over, inkludert noen av de såkalte throw-ups av «Oslove»-erklæringene i kjølvannet av 22. juli. Jeg gremmes.

Graffitiråd

Så hva er løsningen? Ikke så helt enkelt å si. Men kanskje kan Oslo lære av Toronto. Etter årevis med strengt forbud, strengere enn i Oslo, myket den canadiske byen opp reglene sine. Et graffitipanel, eller -råd, er oppnevnt for å avgjøre om graffiti er hærverk eller verdt å ta vare på, hva som skal fjernes og hva som kan bestå.

Også kommunegrå byhud kan bli sprekere av noen tatoveringer.

Bjørn Egil Halvorsen.