Byliv

Aldrende mann vant våre hjerter

Ydmyk i væremåte, men intenst til stede i sitt trollbindende univers, skriver vår anmelder.

  • Svein Andersen

Vår vurdering:

5 av 6

Det er helt klart slutt på den tiden da Leonard Cohen kunne overraske, men han gir så rundhåndet av seg selv at det aldri blir et savn, mener vår anmelder. Foto: Signe Dons

Leonard Cohen er en verdensstjerne, og i Norge er han større enn de fleste andre steder, men uavhengig av popularitet og lovord har han bevart ydmykhetens vesen. Det er en spesiell forventning i luften. Denne mannen stoler vi på, han har noe viktig å meddele oss.

Cohen entrer scenen småjoggende — i sitt etter hvert velkjente antrekk, mørk dress og matchende hatt, og tas imot med varme, smil og gledesutbrudd fra et entusiastisk publikum.

Betagende sjarm

Han går ned på knærne og på sitt lavmælte vis åpner han med «Dance me to the end of love» og har oss i sitt grep umiddelbart. Hans aldrende baryton har fortsatt en forførende appell. Mens det er poesiens kraft, sangenes fengende melodiøse tilgjengelighet, hans unike formidlingsevne og varme menneskelighet som gjør at vi berøres så sterkt i møte med denne unike personligheten av en artist.

Så har mannen i tillegg en stille, avvæpnende humor og betagende sjarm som går hjem hos et lydhørt publikum. Neste måned fyller han 79 år uten at det ser ut til å plage hverken ham eller hans lydhøre flokk. Han vil gi alt han har å gi.

Og ledsager ordene med «The future».

Indre dialog

Vi kjenner hans sanger så vel, men merkelig nok er det noen av hans siste som sitter sterkest i minnet. Dette ikke til forkleinelse for «Bird on the wire», «Everybody knows» og «Who by fire», som avleveres med intens tilstedeværelse. Bandet følger flott opp velplasserte solopålegg, spansk gitar, orgel, håndharpe, kontrabass og fiolin.

De er del av grunnfjellet i hans katalog, men når han kobler «The Darkness» og «Amen» fra albumet Old Ideas fra i fjor, oppstår det en slags indre dialog dem imellom som synliggjør hvor tidløse hans sanger kan fremstå. Fra mørket ut i lyset. De er nye, men føles som gamle kjente.

«Amen» skaper en nærmest overjordisk atmosfære av lengsel, mens bluestrykket fra «The Darkness» tar oss et helt annet sted. Dette følges opp av «The healing», og forsoningen kan begynne. Hans billedrike tekster om sødmefull romantikk, åndelighet, tap og forsoning, krig og kjærlighet og politikk har en oppriktighet og dybde få andre artister berører like standhaftig som vår mann.

Vakker og elegant

Det er en rutinert underholder vi møter, som vet hvilke punkter han skal trykke på for å oppnå ønsket effekt. Når det er sagt er det ikke noe påtatt eller kalkulert ved hans fremferd. Han er en del av sine sanger, ikke bare har skapt dem, men han har levd dem ut i minste detalj.

Avleveringen av «Tower of song» er kveldens humoristiske eventyr, mens «Susanne» er selve essensen av hans magi. «Chelsea Hotel #2» er en annen av kveldens perler. Cohen ser utover salen med et skjevt smil, stemmer i med «I’m your man», og med det velkjente synthtemaet og rytmen er han der han skal være. Han har oss i sin hule hånd.

Sangerne Sharon Robinson og The Webb-søstrene er med på å gjøre den aldrende vismannen vakker og elegant. Hans sanger er så underbart vakre i all sin tristesse. Det er helt klart slutt på den tiden da Leonard Cohen kunne overraske, men han gir så rundhåndet av seg selv at det aldri blir et savn.

Konsert

Leonard Cohen

Oslo Spektrum

Publikum: ca. 8000

Anmeldelsen er basert på de to første timene og et kvarter .