Byliv

«Bare bli hjemme»

Når sluttet Kulturdepartementet å betrakte film som kultur, spør Maria Fosheim Lund.

  • Maria Fosheim Lund

Jeg spør etter å ha lest Mina Gerhardsens kommentar til filmnettstedet Montages, publisert da det ble kjent at organisasjonen Film og Kino ikke lenger kan subsidiere cinematekene.

Cinematekene i Lillehammer og Stavanger legges nå ned. Bergen må halvere virksomheten. Film og Kino har anmodet at KUD tar oppgaven tilbake på statsbudsjettet. Til dette har statssekretær Gerhardsen svart nei, og videre uttalt:

Ikke enten eller

«Men man trenger ikke nødvendigvis et cinematek for denne oppgaven. Film er nå tilgjengelig på andre måter, blant annet ved at den norske filmarven er digitalisert. Det er mye som skjer på teknologifronten som øker tilgjengeligheten.»

Underforstått 1: Filmens originalformat og materielle historie er uviktig. Publikum får klare seg med digitale reproduksjoner - og se film på andre, mindre flater.

Underforstått 2: Kinokultur er uviktig. Kinosalen, som sentral kulturinstitusjon i over hundre år, og som samlingssted for felles filmopplevelser, anses som overflødig. Bli i sofaen med iPaden i fanget.

Ingen purist

Og nei, jeg er ingen purist. Jeg konsumerer film på alle flater, også i sofaen med laptopen i fanget. Det er uten tvil gledelig at mye film bare er et tasteklikk unna. Problemet er at Gerhardsen setter den digitale strømmefilmen opp mot kinovisninger - når dette ikke er et motsetningspar.

Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved NTNU, ser tvers igjennom Gerhardsens resonnering, og kontrer «Hvorfor skal vi ha dyre museer? Kan vi ikke bare lage digitale kopier av Munchs bilder og legge dem ut på nettet?»

Mona Pedersen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark er også bekymret for at vi mister de filmkulturelle møtestedene. «Det er flott om filmarven tilgjengeliggjøres gjennom streamingtjenester og andre digitale formater, men det er uansett ikke en erstatning for å kunne oppleve filmarven innenfor det format og den kontekst som den var skapt for.»

Troll i ord

Markedskrefter har overbevist brukere om at digitalisering er en forbedring. Og det går troll i ord. Men la oss ikke glemme at hver gang vi skifter visningsformat, blir utvalget innskrenket. Fra 16mm, via VHS til DVD og Blu-ray.

Etter hvert skifte har utvalget blitt smalere, og jeg kjøper fortsatt VHS-er for å se flere historiske verker, kalkuner og b-filmer. Til forskjell fra mange DVD-selskaper investerer ikke strømmetjenester i å restaurere og digitalisere film, de forholder seg til det som allerede er digitalisert.

Filmarven

Når jeg ser på klikketjenestene som er etablert i Norge de siste årene får jeg inntrykk av at filmhistorien bare strekker seg 50 år tilbake i tid, og består av 80 prosent (hovedsakelig engelskspråklig) spillefilm, 15 prosent dokumentar, og 5 prosent diverse — kortfilm, novellefilm, eksperimentell film. Så hvis ikke cinematekene skal formidle filmarven - og bevare filmkulturen - hvem så?

Når sluttet Kulturdepartementet å betrakte film som , spør Maria Fosheim Lund. Trygve Indrelid

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Cinematekets far kaller kulturministeren «tåpelig og uvitende»

  2. BYLIV

    Cinerama-festival i Oslo

  3. BYLIV

    Stortinget freder Cinemateket i Oslo, ikke aktuelt å flytte det fra Filmens Hus

  4. BYLIV

    Film i gigaformat og storslagent sirkus. Sjekk våre tips til en storslagen Oslohelg

  5. KULTUR

    Er digitalisering et udelt gode? På Henie Onstad letes det etter svarene.

  6. KULTUR

    Trier og Sæther er bekymret for Cinemateket