Byliv

«Oslo Faenskap» slet med å få med seg publikum

Konserten preges dessverre av et noe statisk, uengasjert publikum, men de unge musikerne gir uansett alt de har fra scenekanten.

  • Eivind August Westad Stuen

Vår vurdering:

4 av 6

Oslo Faenskap ga alt, men maktet ikke å få publikum helt med under onsdagens konsert på Øya. Monica Strømdahl

afp000567816-I643EdpmuM.jpg Monica Strømdahl

Metallbandet Oslo Faenskap fra, du gjettet riktig, Oslo, har for alvor begynt å markere seg på svartekartet. Kvintetten stikker seg ut med sin unge alder; gutta er født i '94, men lager fandenivoldsk musikk som om de var preget av et langt, hardt liv.

Tidligere i år har de spilt på både Hove og Slottsfjell, og nå er det altså Øyapublikummets tur til å oppleve faenskapet på hjemmebane.

LES OGSÅ:

  • Her er Øya-programmet
  • Her finner du vår Øya-seksjon med nyheter og anmeldelser
  • Her er anmeldernese Øya-tips
  • Slik blir Øya neste år — på Tøyen
    Bandet starter hardt, og holder det slik gjennom konserten. Sanger som Fuck Bitches, Get Money lyder fett og definert live. Ved et par tilfeller kommer vokalen inn vel høyt, men flinke teknikkere tilpasser raskt lydbildet.

Vokalen er forøvrig god – inderlige screams og god scenefigur. Musikken virker ektefølt, gitaristene simultanheadbanger og koser seg åpenbart på scenen. Småjogging til dissonant gitarspill blir sjeldent feil.

Musikken er velspilt, og blander forskjellige metallsjangre til et uttrykk bandet selv beskriver som «trashcore». Det høres noenlunde riktig ut. Her får vi melodiske riff ala Iron Maiden, men med en grovere, mer moderne gitarlyd, og ispedd harde tregrepsriff som veksler mellom det seige og det mer punka.

Bassen brumler autoritært, og rullende basstrommer og kimende cymbaler gir et sterkt, levende fundament. Musikken er verken grensesprengende eller overraskende, men fremføres tight og energirikt. Sangene blir som små studier i metallhistorie.

Oslo Faenskap viser mye spilleglede, men sliter litt med å få med publikum. Det fører til at de mister noe av momentet, uten at de lar seg affisere. Før Let's Celebrate That We Don't Give A Fuck oppfordrer vokalisten alle til å hoppe, før det raskt modereres til å heve hendene.

Spredte publikummere deltar. Allikevel får de god applaus, brorparten av tilskuerne virker fornøyd. Mest respons får de på det noe halvveise, ironiske coveret av I Like To Move It fra Madagascar. Når applausen setter inn, virker brorparten av publikum fornøyd. Bandet uttrykker at det er «det sjukeste de har sett». Vel, jeg håper de får oppleve enda sykere tilstander i fremtiden, det har de fortjent.

Aftenposten på Instagram fra Øya

Følg oss fra Øya på @aftenoya og #aftenøya

Gi din anmeldelse av Øya-konsertene.

Ta en videokommentar, eller skriv litt tekst til et konsertbilde. Tagg med #aftenøya, så legger vi ut din anmeldelse på Osloby.no.

  1. Les også

    «Ingen tvil om at Øyafestivalen byr på full pakke»

  2. Les også

    Her er Øya-programmet

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Konsertanmeldelse: «Dette var drita kjekt», sa Highasakite-vokalisten. Vår anmelder vet ikke helt om hun mente det.

  2. KULTUR

    OverOslos første dag: Trygt og godt, men forglemmelig

  3. KULTUR

    Alle burde være litt mer som tidligmusikk-entusiaster

  4. KULTUR

    Combos: Herlig «punch rock» fra Trondheim

  5. KULTUR

    Vamp avbrøt konsert: - Vi var redd scenen skulle ryke

  6. BYLIV

    De 10 største «Øyablikkene» vi husker fra festivalens historie