Byliv

Dødsskvadron uten anger

Hvordan lage film om folkemord? «The Act of Killing» bryter med alle antagelser.

  • Maria Fosheim Lund

Vår vurdering:

6 av 6

De mange dokumentarfilmene som etter hvert er blitt laget om holocaust, har dannet en slags norm. Slike filmer er ofte basert på grundig historisk referansearbeid, hvor kart, gjenstander, papirdokumenter og falmede bilder blir stedfortredere for ofre som ikke lenger kan snakke for seg.

Intervjuer med overlevende, etterlatte eller vitner vinkles ofte som forsøk på å forstå det uforståelige, mens filmenes konklusjon nødvendigvis blir at aldri igjen må noe lignende skje.

The Act of Killing skiller seg skarpt fra en slik fortellerstil, og bryter med alle — absolutt alle - antagelser man har om dokumentarfilmer om folkemord.

Uten skam

I Indonesia i 1965-66 ble oppimot én million “kommunister” (i anførselstegn, fordi ordet innbefattet alle motstandere av regimet, også innbilte) avrettet. Grunnen til at man ikke har hørt om dette, er at drapsmennene fortsatt sitter på makten, og aldri er blitt straffet. Snarere feiret.

At de går fritt, er ustraffet, og i tillegg påberoper seg jubel fra den hardt prøvede befolkningen, er den monstrøse kjernen i problemet.

Som på film

Utrolig nok har flere av massedrapsmennene gått med på å fortelle om sine drapshandlinger. To av disse, Anwar Congo og Herman Coto, trer frem som hovedrollefigurer, både i filmen og i sine egne liv.

De ser på seg selv som gangstere, stimulert av Hollywoodfilmene de har en sykelig forkjærlighet for. Inspirert av western-, musikal- og gangsterfilmer iscenesetter de to flere avrettingsscener for å vise hva de gjorde, og hvordan.

Fortellergrepet er sjokkerende og provoserende, især fordi dødsskvadronen selv later til å ta kontroll over hvordan de skal portretteres på film. Men i stedet blottlegger iscenesettelsene hvor omfattende vrengebildet er, og for hver scene avdekker regissørene nok et lag av menneskepsyken på sitt absolutt mest forvridde. Filmen er like deler forferdelig og fengslende.

Filmtittelens dobbeltbetydning poengterer presist dobbeltheten i Congo og Cotos forbløffende fremferd. Uten blygsel erkjenner de at de sto bak drapshandlinger. Men det mest groteske aspektet er at de betraktet det som et slags spill, en lek.

  1. Les også

    «The Counselor» er Ridley Scotts hvileskjær

  2. Les også

    - «Blå er den varmeste fargen» er en ekstraordinær filmopplevelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Dette er tiårets beste filmer

  2. KULTUR

    Deeyah Khan fikk Emmy-pris for dokumentar om voldelige nynazister

  3. KULTUR

    Erlend Loe er ikke sikker på om han skjønner filmen, men god er den uansett

  4. A-MAGASINET

    Da faren slapp ut av fengsel, møtte hun ham med et kamera og et dokumentarfilmprosjekt

  5. KULTUR

    Nicole Kidman i brutal ny film: Møtte både piping og klappsalver i Cannes

  6. BYLIV

    Kari Bremnes, sjøeventyr, Star Wars og alfahanner står i kø for å gi deg en underholdende helg.