Skulpturparken ligger ytterst på Tjuvholmen, ja så å si i forlengelsen av det snart ferdigstilte nybygget for Astrup Fearnley Museet. Så er også begge deler tegnet av den italienske stjernearkitekten Renzo Piano.
Og la det være sagt med en gang: Uteområdet er imponerende opparbeidet, og skulpturparken på Tjuvholmen er blitt et svært godt tilskudd til både bydelen og til byen som helhet.
Området inkluderer både en etterlengtet badestrand, slående utsikt mot Oslofjorden, mye grønn gressplen, eksklusive materialer, og – ikke minst – svært interessante skulpturer.
Det er dessuten liten tvil om at skulpturparken på Tjuvholmen bekrefter vesentlige elementer i dagens byplanlegging – som vekten på adspredelse, opplevelser og kultur.
Fint vær og nyhetens interesse bidrar trolig til at skulpturparken er godt besøkt. Høststormer og kulden er dessverre i anmarsj.
Inviterende
Skulpturparken er til allmenn benyttelse, og inngår i utbygger Selvaags gave til byen. Så kan man selvsagt diskutere hvorvidt det er gave eller avlat.
Sikkert er det i alle fall at entreprenørfirmaet Selvaag i mer enn 60 år har fulgt en tankegang om at skulpturer skal være der det er mennesker, og dette er synlig også etter at yngre krefter (brødrene Selvaag) har tatt over familiebedriften.
Det er imidlertid ingen dyreskulpturer å se i skulpturparken på Tjuvholmen. Her er skulpturene, som er lånt ut av brødrene Selvaag (The Selvaag Collection), i stedet avanserte, internasjonalt orienterte, og ikke minst nennsomt stedstilpasset.
Til tross for Tjuvholmens generelle tetthet og relativt trange offentlige tumleplass, er den delen som inneholder Astrup Fearnley Museet og skulpturparken nærmest det motsatte. Ja, totalt sett oppleves denne delen av Tjuvholmen, som vender mot Aker Brygge, som et godt og inviterende sted.
Den maritimt interesserte arkitekten har til og med sørget for at man ankomme både skulpturparken og museet via en egen kanal for småbåter.
Stor er imidlertid ikke den nye skulpturparken. Både den og badestranden er konsentrerte som buljongterninger.
Håndplukket
Selv innrømmer jeg gjerne at parkens skulpturer interesserer meg mest: Alle syv skulpturene er av høy internasjonal klasse. De virker håndplukket til formålet, men er egentlig ervervelser som er foretatt over tid. Flere av skulpturene har derfor stått andre – mildt sagt prestisjefulle – steder.
Kunstnernavnene er ditto velkjente og veletablerte: Østerrikske Franz West (død i juli), den sveitsiske duoen Fischli & Weiss – består av Peter Fischli og David Weiss (død i april), amerikanske Ellsworth Kelly, fransk-amerikanske Louise Bourgeois (død vår 2010), britiske Antony Gormley, indisk-britiske Anish Kapoor, sveitsiske Ugo Rondinones figur.
Kun to av skulpturene er utført for Oslo og har hatt den nye skulpturparken på Tjuvholmen i tankene, Franz Wests Spalt og Things for a House on an Island av kunstnerduoenFischli & Weiss. Trolig derfor er nettopp disse gitt sentrale plasseringer på Tjuvholmen, henholdsvis på badestranden og kaifronten.
Betonghus
Spalt (navnet på en god nabo) er en maritim skulpturgruppe med en påfallende humoristisk vinkling, som understrekes av glade farger og et nikk til det indiske fakirgrepet (repet står rett opp).
Ikke minst er Spalt et godt eksempel på Wests sosiale mange skulpturer, og allerede er den i flittig brukt, etter intensjonen: Den kan sittes, ligges og klatres på.
Fischli & Weiss’ skulptur er adskillig mer "creepy", men ikke mindre interessant. Ja, faktisk står verket frem som skulpturparkens mest interessante bidrag: Fra vinduet i inngangsdøren til et lite lageraktig betonghus ved nede i vannkanten, titter jeg inn i et lite rom (man kan ikke gå inn) med påfallende undertoner.
Selv har kunstnerduoen skåret ut og malt rommets 105 hverdagsgjenstander, og det hele er både realistisk, hverdagslig og tilsynelatende helt tilforlatelig.
Rommets vindu mot det som må være byens beste utsikt, kan man bare så vidt skimte. Det verste er imidlertid at interiøret fortoner seg så forlatt. Hva har egentlig foregått her? Hvorfor er melkemuggen surrealistisk overdimensjonert i et ellers realistisk interiør?
For så vidt kan denne skulpturen matche arkitekt Renzo Pianos rekonstruerte atelier for den berømte rumensk-franske skulptøren Constantin Brancusi utenfor Centre Pompidou i Paris. Men de mange små støvlene antyder at barn inngår i Fischli & Weiss' fascinerende setting på Tjuvholmen.
Pupper
Anish Kappors Untitled (1997) i italiensk hvit alabaststein, inkluderer et karakteristisk optisk bedrag. Skulpturen er imidlertid plassert for nært museumsveggen bak.
Ellsworth Kellys bronsestøpte Untitled (Totem) fra 1998 står som en svart skygge i landskapet. Louise Bourgeoises Eyes i svart granitt får meg imidlertid til å se flere ganger: De svarte øyeballene ser direkte på betrakteren (og museumsbygningen), men stirrer jeg egentlig på to kvinnebryst?
Skulpturens tvetydighet og ambivalens er påfallende, og etter all sannsynlighet inngår Eyes i den avdøde kunstnerens sterke interesse for moderskapet som strekker seg helt tilbake til hun var ung kvinne på 1940-tallet. For Bourgeoises var kvinnebrystet grunnleggende og livgivende. Det ser Eyes .
Kveldslys
Hele området er gitt kveldsbelysning, men heldigvis er ikke skulpturene direkte lyssatt, da det gjerne ville gitt en teatralsk effekt.
Skulpturene av Rondinone og Gormely er plassert i forbindelse med den nye Astrup Fearnley Museet, og skaper slik en, etter min mening, ønskelig og tiltrengt sammenheng mellom museum og skulpturpark.
Nå gliser Rondinones figur ( MOONRISE. east. november), 2006, naivt mot oss fra trappen inn til museets hovedinngang, mens en avstøpning av Gormleys egen kropp står rett ut fra veggen på ett av de to museumsbygningenes fasade.
Jo da, skulpturene og parken tilfører byen en rikelig porsjon overraskende uforutsigbarhet og urban fornøyelse ytterst på Tjuvholmen. Det trenger vi.
På minussiden er "ringer" av småstein (slik man gjerne omkranser blomsterbed med) rundt enkelte skulpturer, samt store askebegre – som faktisk kan minne om skulpturer.
