Hvordan gjenskaper du en tsunami på film? Hva er en troverdig monsterbølge? Det er hva vi alle spør oss på vei inn på kino for å se Roar Uthaugs Bølgen . Det er alltid en fare ved slike katastrofefilmer at filmskaperne satser alt på ett kort – at filmens spektakulære «money shot» av Katastrofen blir eneste motivet for å lage den.
Derfor er det en lettelse å kunne fastslå at filmens fremste attraksjon ikke er monsterbølgen, men Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp i hovedrollene.
Jo, selve bølgen kan måle seg med hva Hollywood presterer innen effektarbeid. Men det er familiedramaet i stormens senter som løfter denne filmen til nettopp den begivenheten den er lansert som.
En formel vi har sett før
Filmens ytre handling baserer seg på en formel vi har sett i altfor mange katastrofefilmer, og er i utgangspunktet filmens fremste svakhet: et ektepar har latt ting skure og gå en stund og familien står foran et oppbrudd. Når katastrofen inntreffer, skrelles alle ytre pretensjoner og løgner vekk, og det handler om familiens overlevelse. Det kan ikke bli mer grunnleggende enn det.
Og så har vi sidehandlingen som er hentet fra både Ibsen og Haisommer : om den besatte geologen som har kommet på sporet av en mulig katastrofe som truer lokalmiljøet og turistnæringa, men som ingen først tar helt på alvor.
I Haisommer ble haien hovedpersonen, det var ikke grenser for hva den kunne finne på. I starten forventet jeg en tilsvarende demonisering av fjellet, men Uthaug gir oss få perspektiver nedenfra med truende musikk, det er ikke én bestemt fjellside som spiller hovedrollen. Det kunne vært fristende for filmskaperne å kalle fjellet som raser ned for Mannen, for det er på sett og vis hovedpersonens maskulinitet som her trues. Men forskerteamet som overvåker fjellene snakker isteden om sammentrekninger, som om det er Moder Jord som holder på å føde en katastrofe.
Både gammeldags og moderne
Det er et utmerket bilde på dynamikken mellom Joners og Dahl Torps rollefigurer, og hvordan handlingen forløper. I starten syntes jeg Dahl Torp var litt kjedelig – enda en norsk kvinnefigur som bare skal speile mannen utvikling og holde ham i ørene. Så feil kan man ta. Det er når katastrofen inntreffer at vi ser hva hun er god for.
På den måten er Bølgen både gammeldags og moderne: Her må både mannen og kvinnen vise at de duger under ekstreme forhold, det er således ikke snakk om noen maskulinitet i krise, men den moderne skandinaviske kjernefamilien i aksjon.
Dahl Torps rollefigur har mer til felles med mammaen i Pixarfilmen De Utrolige enn noen kvinnefigur i en katastrofefilm.
Den rå, ubarmhjertige naturen utnyttes
Det er en sann fryd å se hvor komplett Kristoffer Joner er blitt som filmskuespiller. Han kan på få sekunder veksle mellom et imponerende register av følelser, hans nevrotisk sensibilitet gjør ham alltid interessant å se på. I likhet med Dahl Torp er han mest effektiv med lite handlingsrom, som i en rekke undervannsscener i siste halvdelen av filmen. Her viser også Uthaug at han er noe mer enn en sjangerregissør, en boks vi har stengt ham inne i etter Fritt Vilt-filmene.
Jeg hadde aldri trodd at årets sterkeste norske familiebilder på film skulle finne sted uten dialog under vann. Men hvorfor ikke? Noe av det friskeste med denne filmen er hvordan den rå, ubarmhjertige norsk naturen utnyttes for alt den er verd, godt hjulpet av avansert norsk filmteknologi.
For Bølgen er også et imponerende stykke produksjon. I Hollywood ville den sikkert kostet dobbelt så mye å lage. Å påpeke at en film ser dyrere ut enn den er, er ofte ikke bare et kompliment. Det gir inntrykk av at filmen kun er laget for å imponere. Men jeg synes produsentene Sunderland og Heidenstrøm, sammen med Uthaug, får stor uttelling for sine durkdrevne produksjonstekniske valg. De har utviklet god teft for å skape filmer som blir fenomener, og tilhører således en amerikansk filmtradisjon med få aner her til lands.
Om vi ikke har så mange unike, originale stemmer i norsk film for tiden, har vi et produksjonsmiljø som holder høy klasse. Det er denne filmen et utmerket eksempel på.
A-magasinet var med da filmen ble spilt inn i fjor. Les artikkelen her: