Byliv

«Stormen»: Klimatrusselen som sjekketriks

Effektivt teater som veksler mellom Shakespeares ord og dagens miljøvernspråk

  • Mona Levin
    Mona Levin
    Journalist

Vår vurdering:

4 av 6

Bak fra venstre: Håkon Ramstad, Herbert Nordrum, Kjersti Botn Sandal og Bernhard Arnø. Foran: Anne Krigsvoll og Jan Sælid. Foto: Øyvind Eide

William Shakespeare ble døpt i 1564 og døde i 1616. Når Torshovteatret innleder Shakespeare-året 2016 med en kraftig nedskalert, men svært effektiv klimaversjon av Stormen , et av dramatikerens siste og mest gåtefulle verk (1611), er det med en hilsen til Meteorologisk Institutt, som feirer sine 150. Shakespeares evige aktualitet løftes enda en gang inn i vår egen tid, den som ødelegger planeten.

Tid og sted for

Helt sentralt i denne oppfinnsomme, men litt sprikende oppsetningen – poesien og miljøet smelter ikke helt sammen – står Carle Langes genistrek av en scenografi. Den består av en slags rigg som illuderer skip under seil, skipsvrak, brygge, utkikkspunkt, opprørt hav, og øy. På seilet vises magisk skyggespill. Riggen opererer som en vippehuske, og skaper hele tiden nye perspektiver.

Den også svinge 360 grader som en karusell på det sirkulære scenegulvet, og slik utnytte hver centimeter av spilleplassen omtrent inn i publikums nesebor. Dessuten er den forestillingens musikkinstrument: Programmet forteller at theremin – et elektronisk instrument som gir lyd fra seg uten at man tar i det – er innebygget i den. Når Prospero beveger hendene mellom to elektroder eller antenner, skapes alt fra sfæriske klanger til et inferno av skumle utladninger, akkompagnert av røyk, ut fra hvilken kraft han bruker. Det er magisk, det er eventyrlig, som øya selv.

Hevn og kjærlighet

For 12 år siden ble kong Prospero (Jan Sælid) offer for et statskupp, iscenesatt av broren Antonio, og sendt ut på havet med sin lille datter, Miranda (Kjersti Botn Sandal). Vitenskapsmannen Prospero gjør øya til sitt nye kongedømme med hjelp av to ånder: Han detroniserer Caliban og gjør ham til sin slave.

Luftånden Ariel (begge de hjelpende åndene er i Anne Krigsvolds dyktige hender) er også ufri, men kan iallfall lette fra den mørke jorden. Når Antonio og hans følge forliser ved øya, rives alle gamle sår og hevntanker opp, men sønnen Ferdinand (Bernhard Arnø) og Miranda finner hverandre og det blir en slags happy end. Tilgivelse, kjærlighet og fred hersker.

Miljøvern

I denne knapt timelange familie— eller ungdomsversjonen av Stormen , er miljøvern en hovedsak. Ferdinand er en ivrig miljøaktivist, han foreleser om CO2 og ozonlag, global oppvarming og plastens ødeleggende virkning på dyr og mennesker – alt mens Miranda blir mer og mer forelsket. Han får henne på kroken, og miljøet blir noe mindre altoppslukende.

Tid og sted for

Hvorfor Miranda snakker dialekt når faren snakker riksmål, er gåtefullt. Enda mer gåtefullt at jordånden Caliban, som Miranda har lært å snakke, også holder seg til riksmålet. Veldig konkret i et drømmespill.

Til slutt, når alle menneskene er forente, forlater de øya og gir den tilbake til åndene. De overtar og må rydde opp i etterlatenskapene – som døde fugler, drivved, skrap og drepende plastsøppel i alle varianter – samt altfor varmt sjøvann.

  1. Les også

    "Tenk om": Urbane valg, urbane skjebner

  2. Les også

    «Den stundesløse» på Nationaltheatret: Mot norrrmalt

  3. Les også

    Persrevyen 2016: Krisen avblåst på Persbråten