Byliv

«Still Alice:» Når alt svinner

Julianne Moore leverer en bunnsolid rolleprestasjon som Alzheimer-rammet. Bare synd filmskaperne ikke våger mer

  • Kjetil Lismoen

Vår vurdering:

4 av 6

Image for xstream video 22075

Alice er en professor i lingvistikk ved Columbia-universitetet som under en forelesning begår en liten glipp – hun kan ikke huske et bestemt ord. Etter at hukommelsen spiller henne flere puss, oppsøker hun en nevrolog som fastslår Alzheimers. Men ikke bare det: i en grusom ironi har hun fått en veldig sjelden variant som utvikler seg raskere hos høyt utdannede og som det er 50 prosent sjanse for at barna hennes vil arve.

Hjerteskjærende

Dette er en klar Oscar-søknad, kanskje altfor åpenbar. Julianne Moore har lenge vært den amerikanske indiefilmens dronning, med en hang til nevrotiske, noen ganger uspiselige rollefigurer. Her spiller hun en mer sympatisk figur som harmonerer bedre med det konvensjonelle, kvinnelige Oscargalleriet: En karrièrekvinne som gradvis må se at livet svinner hen. Det er hjerteskjærende og tåredryppende, men stort sett på den rette siden av det sentimentale. Moore spiller strålende, det er bare musikken til Ilan Eshkeri som iblant overstyrer henne.

Sykdommen tærer på forholdet mellom Alec Baldwin og Julianne Moore i <i>Still Alice</i>. © 2014 BSM Studio., SF Norge

Jeg har ikke lest romanen av Lisa Genova som filmen er basert på, men jeg forestiller meg at co-regissør Glatzers egen erfaring med livstruende sykdom har bidratt til å holde melodramaet unna. Måten Anna gradvis mister hukommelsen på virker dønn overbevisende, det samme gjør mekanismene sykdommen utløser innad i familien. Moore har den rette kombinasjonen av styrke og skjørhet for rollen, både fysisk og psykisk, og Alec Baldwin treffer riktig på hver tone, selv om hans rolle som støttende ektemann er begrenset.

Støttegruppe på Oprahs tv-show

Følelsen av å miste identiteten, minne for minne, er godt skildret, men noen ganger blir det for pent og pyntelig. Jeg skulle tro at en så dramatisk trussel mot ens liv og tilværelse ville utløse et større raseri? I det minste et opprør overfor meningsløsheten. Isteden velger filmskaperne å fokusere på prosessen med å forsone seg med sin skjebne, noe som når et klimaks under en tale Alice holder før hun for alvor mister grepet. Plutselig forvandler filmen seg til en støttegruppe på Oprahs tv-show der alle i salen med Alzheimers nikker gjenkjennende og tårevåte til bekjennelsen fra Alice.

Det er eneste gangen filmskaperne bryter med sin tilbakeholdenhet, og kanskje er det nettopp denne scenen som vil gi Moore hennes Oscar. Jeg håper for min del at scenen der hun forsøker å ta livet sitt blir utslagsgivende for Oscar-akademiets stemmer. Det er en strålende underspilt scene som viser hva slags film dette kunne ha blitt om den var litt mer modig.

  1. Les også

    «Svampebob Firkant-filmen: Svamp på land:» Sukkersjokk med hyperaktiv svamp

  2. Les også

    «Sils Maria:» Binoche og Stewart i praktslag

Les mer om

  1. Filmanmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    George Clooney er ikke helt stø i regissørstolen

  2. KULTUR

    Julianne Moores gjør sin beste rolle i «Gloria Bell»

  3. KULTUR

    Filmanmeldelse: Kanskje er Timothée Chalamet for glamorøs for rollen i «Beautiful boy».

  4. KULTUR

    Er «Kingsman»-oppfølgeren like morsom som den første filmen? Her er vår anmelders dom

  5. KULTUR

    «Girl» er en ekstraordinær film om kjønnsskifte

  6. KULTUR

    Roma: Denne filmen er et episk og intimt mesterverk