Byliv

1930-Dikatoren er rystende morsomt om fascismens fremvekst

Satirisk avslørende blikk på norske holdninger i 1930-årene – med klare referanser til 2016.

  • Mona Levin
    Mona Levin
    Journalist

Vår vurdering:

5 av 6

"Vi har skrevet om stykket litt, vi!" Fra venstre Per Skjerstad, LindaMathiesen og Cato Skimten Storengen. Foto: Stig Håvard Dirdal/ Oslo Nye

Regi og manus Yngve Sundvor. Med Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen, Per Kjerstad og Linda Mathiesen. Samproduksjon mellom Statsteatret og Rogaland Teater.

Benito Mussolinis utsagn om at demokrati er vakkert i teorien, men en feilslutning i praksis, er mottoet for Statsteatrets 1930 – Diktatoren. Dette er den sjette i det pågående prosjektet med ti forestillinger om norsk historie gjennom 1000 år, fra slaget ved Stamford Bridge i 1066 og frem til Norge 2066.

Sponser rasistisk teaterstykke

Nå er det altså andre verdenskrig som nærmer seg. Teatersjefen Sven Elvedal (Kim Sørensen) går konkurs, men blir reddet av en slank, blond kvinne (Linda Mathiesen) med en feit sjekk. Den skal gå til oppsetning av hennes sterkt rasistiske stykke om den nye drømmemannen Vidkun Quisling og hans fremtidsvisjon om et rent Norge–Europa–Verden.

Les flere aktuelle teateranmeldelser om fascisme:

Les også

«I bunn og grunn er alt jødenes skyld. What’s new?», skriver Mona Levin

Går bokstavelig talt over lik

Elvedal, en aldri så liten omskrivning av navnet til den selverklærte fascisten Sven Elvestad–kjent under pseudonymet Stein Riverton–er her den som holder ut lengst mot de mørke skjortene og kreftene. Dette paradokset er helt i tråd med alt annet omvendt, kontrapunktisk–et nydelig begrep i stykket–og absurd i Statsteatrets festlige gjennomlysning av Norge på 30-tallet. Skal man holde på sine prinsipper eller falle for pengene? Elvedal prøver å holde sin sti ren og kjemper tappert for kunstens frihet, men når han rammes selv, går han bokstavelig talt over lik, og faller pent og servilt inn i folden.

Ender som en brølape

Per Kjerstad briljerer i en rekke roller, som sjarmerende skuespiller (i skapet), som kostymesjef (veldig ute av skapet) og som komponist/kapellmester (bustete hår, noter overalt og komplett uinteressert i tekst). Det smerter når han som kostymesjefen må knuse sin identitet for å beholde jobben og livet.

Denne teateroppsetningen var utsolgt før premièrekvelden:

Les også

Barna får brøle og synge underveis

Fulle nazister på bierstube

Cato Skimten Storengens Gunnvald er en landsens type med et visst talent for buskis. Nå får han sjansen til å krype oppover karrièrestigen, og ender som en brølape av hitlerske dimensjoner. Skimten Storengen har burlesk troverdighet og mesterlig timing i rollens mange sider: som ynkelig meningsekko fra fulle nazister på bierstube, som undergraver av teatersjefens stilling, som slem jøde, og som selvhater på grunn av en usynlig «skavank».

Hva skjer når ord som jøde og kødd nevnes i samme åndedrag?

Les også

Karpe Diem burde ikke bli overrasket av reaksjonene

Det skinnende samfunnsmaskineriet

Fienden er først og fremst jødene som truer med å oversvømme Norge. Så er det kommunistene, de homoseksuelle, de funksjonshemmede, og alt annet rusk som skal fjernes fra den nye tids skinnende samfunnsmaskineri. Uten at det sies med rene ord, og selv om parallellen er noe haltende, er hensikten her også å belyse vår holdning til dagens flyktningsituasjon.

Er ustyrtelig morsomt

Sundvors manus er konsist, ustyrtelig morsomt, og nettopp derfor historisk betydningsfullt. Hans regi myldrer av presise påfunn, med bitte små detaljer og replikkutvekslinger som taler langt utenfor sitt eget språk. Musikkvalget understreker situasjonene: litt kammermusikk, charleston, to takter Schindlers liste, og hele «You raise me up» som militaristisk hymne–alt med komisk effekt. Prosessen fra første leseprøve, gjennom prøvetid og frem til premiere, er stappfull av teaterkomikk–men fordi vi vet hva som skal skje i virkeligheten, har komikken også tragiske undertoner. Tragisk er det også hvor lett menneskene lar seg manipulere og overkjøre.

Diktatoren slutter overraskende med teppefall etter premièren, og publikum kan fabulere videre, for eksempel omkring hva som skjer med denne gjengen etter 1945.

  • Her er flere aktuelle teateranmeldelser:
  1. Les også

    Når fantasivennen tar kokain

  2. Les også

    Erotikken og mystikken går seg vill i gedigen scenografi og teksttung regi

  3. Les også

    Ensomhetens evangelium

  4. Les også

    Razika fikk drapstrusler etter 1. mai-bilde

  5. Les også

    «Hvis ikke Holocaust drepte jødehatet, hva kan drepe det da?»

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Anmeldelse av «1980»: Sikker som banken

  2. KULTUR

    «Lollywood»: Lyden av 360 grader fordomsfullhet

  3. BYLIV

    Paul Simon til Oslo

  4. BYLIV

    Christer Falck samler norske artister til Prince-hyllest

  5. BYLIV

    Middelalderfestivalen: - Mest moro, men også opplysende

  6. BYLIV

    10 tips for helgen