Byliv

- Med Elm Street dør en liten del av Oslo

  • Harald Fossberg
    journalist

På Elm Street møttes gutta i det norske black metal-miljøet. ¿ Vi satt på bordet nærmest bardisken, forteller Anders Odden, som også har stått på scenen her med flere band. Dan P.Neegaard

  • Først kjøpte jeg platene mine her. Så begynte jeg å drikke øl her.

Ryktene svirret allerede i fjor, men nå er det sant: Nyttårsaften er det

Les også

Slutt for Elm Street

.

Bokaktuelle Anders Odden har spilt på Elm Street fra start til slutt.

— Stedet het Rebel Records og solgte importerte plater. Her kjøpte jeg fete metalskiver rundt årene 1988-89 mens jeg bodde i Råde ved Fredrikstad. Da jeg flyttet til Oslo og ble sivil­arbeider i 1992, var det her jeg møtte de andre i metalmiljøet. Her var gutta i Dimmu Borgir, Gylve fra Darkthrone, Frost fra Satyricon, Kristoffer Rygg fra Ulver. Kom det folk fra andre deler av landet, møttes vi her eller i platebutikken Helvete, forteller Odden, som spilte gitar i ett av Norges første death metal-band, Cadaver.

Allerede som 13-åring startet han sitt første band, men det var med Cadaver han som en av de aller første nordmenn fikk kontrakt med et utenlandsk plateselskap. Senere har han spilt med mange ulike band - det industrielle synthbandet Apoptygma Berzerk, sammen med kona Vilde Lockert i Magenta, senere med det legendariske black metal-bandet Celtic Frost fra Sveits, Satyricon - og nå med sitt eget band, Doctor Midnight and the Mercy Cult, der Hank von Helvete er vokalist.

rightGylve Fenris Nagell Neegaard Dan P

Slik husker vi Elm Street:

Gylve Fenris Nagell (Darkthrone):

— Det var INGEN som var der mer eller la igjen mer penger der i ‘91-’01. 200 ganger i året i snitt, 300 kroner pr. besøk i snitt. You do the math!

— Det er blitt 25 år i band, med opp- og nedturer, forteller Odden. - Jeg sier at X-Faktor og Idol er en platekarrière på steroider - du opplever på tre måneder det andre opplever i løpet av 20 år! De som takler det, kan overleve i bransjen, forteller mannen som også har jobbet i musikkorganisasjoner som RIO, GramArt og MFO.

Nå har han skrevet bok om alle 25 årene i øvingslokaler, på veien, i studio - og på nachspiel etter mer eller mindre vellykkede konserter. Den heter Piratliv og er ute i disse dager.

— Det er på mange måter fortellingen om hvordan man overlever i bransjen - en gang var sex, drugs and rock ‘n’ roll det som var hovedinteressen. Jeg mener at det er mer interessant ikke å dø av det...

Forrige uke spilte han på slipp­festen for boken - på nettopp Elm Street.

— Det er rart med det - jeg spilte her med Cadaver i 1990, året Elm startet, og nå spiller jeg her igjen, med Magenta, bare måneder før det stenger, filosoferer Odden.

rightCato Bekkevold Neegaard Dan P

Slik husker vi Elm Street:

Cato Bekkevold (Red Harvest/Enslaved):

— På Elm Street spilte gamle­bandet sammen med Dark Throne på et av deres få gig noensinne. På Elm Street brukte jeg hundrevis av tiere på flipperspill. Ved visse tilfeller våknet jeg med vannblemmer grunnet overdreven spilling. På Elm Street møtte vi folk fra det store utland som hadde reist over mange tidssoner for å suge inn den norske metal­atmosfæren, samt kanskje få møte et idol eller to. Store deler av norsk metals black metal-elite vanket her. På Elm Street hadde jeg alltid noen obligatoriske førjulspils etter endt julegavehandel. Jeg kjøpte til og med en julestjerne til Elm som sto i baren til den visnet av elde.

På Elm Street har vi ledd og grått, slåss og klint, spist, drukket og spydd, spilt og blitt spilt for, pissa og driti, sovet og vært yrvåkne. Nå er det ugjenkallelig slutt, og med Elm Street dør en liten del av Oslo, og en ditto del av mange av oss som har vanket der mer eller mindre trofast i over 20 år. Men minnene, det vil si de vi husker, dør aldri.

Oddens metal-Oslo

Det var likevel ikke her han debuterte på en Oslo-scene: - Den første konserten var på Blitz i 1989, med thrashmetalbandet Equinox, som også kom fra Fredrikstad, minnes han. - Et annet sted som var viktig, var Bootleg, konsertene ble tatt opp og vist på lokal-TV.

Et annet pionérband, Darkthrone, spilte her to ganger. Konsertopptakene ble ofte vist nattetid etter at det ordinære programmet på TVNorge gikk av lufta.

Deler av boken beskriver også hvordan black metal-miljøet rundt platebutikken Helvete, som Øystein Aarseth i Mayhem drev, utviklet seg fra 1991.

— Vi spilte inn låter i studioet Endless lenger ned i Schweigaards gate og sov ofte over i butikken. Det var på Helvete vi satt og så på snuff-filmer og hørte på musikk. Øystein var avholdsmann, veldig asketisk. Han hadde regnet ut at han kunne klare seg på 150 kroner måneden til mat - det var da nudelpakkene kom til Norge via innvandrerbutikkene. 2,50 for en pakke. Han kjøpte hele kartonger av dem.

Miljøet mørknet utover 1992 og 1993.

— På denne tiden åpnet Luse-Lotta i Torggata, der Café Sør er nå. Jeg husker at Dark Funeral og et annet svensk band spilte der i 1993, og ingen klappet. Det var plutselig ikke regnet som kult i det norske black metal-miljøet. De ble helt perplekse, ropte «men kom igjen, då!», ler Odden. Cadaver ga seg i 1993.

— De siste konsertene vi spilte i Oslo, var på Rockern, som lå i annen etasje på Gamlebyens Gjestgiveri, sier Odden. Der ligger Oslo Spiseforretning nå. - Vi spilte også på Sentrum Scene, en festival i regi av Radio Nova.

rightThomas Seltzer Neegaard Dan P

Slik husker vi Elm Street:

Thomas Seltzer:

— Jeg har selv et fysisk forhold til Elm Street. Pål Pot Pamparius (Bøttger Kjærnes) og jeg gravde ut det kjellerrommet der øltanken ligger, på størrelse med en mindre atomubåt, med hakke og spade. Vi fikk betalt for jobben i ølbonger, men to dager senere ble vi beleilig nok nektet på livstid. Men vi var snart inne i varmen igjen, og det har vært mange klassiske rocke-øyeblikk der siden - blant annet Urge Overkill akustisk i 2006 og Union Carbide Productions (i 1991/1992?).

I rampelyset

Senere har han klatret videre på band- og karrièrestigen, og nå er det Doctor Midnight and the Mercy Cult som gjelder.

— Vi holder på med vårt neste album nå, den blir nok anner­ledes enn debuten, sier Odden. - Det blir som å vokse opp i rampelyset.

Slik husker vi Elm Street:

Petter Hafstad (Elm-sjef):

Det har vært mye som har skjedd i løpet av de 20 årene vi har holdt på, her sto Lemmy ved flipperspillet med øl og whisky radet opp. Han fikk stå i fred; det er én ting du aldri, aldri gjør – og det er å forstyrre Lemmy når han spiller flipper.

Ellers satt Marilyn Manson en hel kveld her uten å bli gjenkjent eller plaget av fans.

Men det jeg husker aller best, er da jeg måtte be Slash gå herfra. Han sto og hang i baren og drakk, det ble stengetid, men ingen gikk – alle ville jo henge med Slash. Til slutt måtte jeg bare be ham gå så vi fikk rydde opp. Han bare gliste, skjønte hva jeg mente. Og helt riktig: Fem minutter etter at han hadde gått, var sjappa tom.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    – Jeg vet ikke om det blir fem plater til med Satyricon, eller om dette er den siste

  2. BYLIV

    I påsken kan du oppleve heksebrenning på scenen

  3. KULTUR

    Anmeldelse av «Lords of Chaos»: Ikke ett knivstikk er utelatt i filmen om Mayhem og black metal-miljøet

  4. BYLIV

    Ekspertene gir deg sin guide til Bylarm

  5. KULTUR

    KISS for siste gang i Oslo: «Går du gretten herfra, var du på feil sted»

  6. BYLIV

    De 10 største «Øyablikkene» vi husker fra festivalens historie