Byliv

Bowie på godt og vondt

<i>The next day</i> er nok ikke <i>det </i>albumet mange har spådd eller håpet på, men inneholder en del gedigne høydepunkt likevel.

  • Robert Hoftun Gjestad
    kulturjournalist

Vår vurdering:

4 av 6

Gleden over å igjen få høre ny musikk fra David Bowie (66) er som regel større enn gleden over selve musikken. Og la oss være dønn ærlige her: The next day er ikke i nærheten av den ti album lange rekken av klassikere britenes fremste skapte fra Hunky dory i 1971 til Scary monsters (and super creeps) i 1980.

Men det ligger ikke langt unna det beste albumet legenden har laget de siste tredve årene: Heathen fra 2002.

Superb åpning

Det delikate «problemet» med Bowies første utgivelse på et knapt tiår er at albumet åpner så sterkt at nedturen etter hvert føles uunngåelig, og den kommer så det holder sånn midtveis.

Men først får vi servert en lekkert moden rockelåt i det åpnende tittelkuttet, platens største utfordring i røffe «Dirty boys», melodikeren og vokalisten David Bowie på sitt aller beste i singlen «The stars (are out tonight)» som tredjelåt, før kontante «Love is lost» rufser det hele litt til igjen.

Første album på ti år, og David Bowie viser igjen at han er en artist i toppklasse.

Når førstesinglen «Where are we now?» deretter glir sikkert fremover og ut er det gått knappe tyve minutter og man tar seg i å rope «beste siden Scary monsters ». Bowie selv har fortsatt stemmen hundre prosent intakt, bandmedlemmene følger opp med ypperlig spill og produsent Tony Visconti syr musikken sammen med fortreffelig finesse.Det kunne vel som sagt nesten ikke vare.

Svake låter

For etter disse fantastiske første fem sklir The next day over i et parti der låtskriveren Bowie definitivt ikke er til stede i eget prosjekt.

Både «Valentine's day» og «I rather be high» er milde poplåter blottet for meningsfylt innhold, mens «If you can see me» er en fæl, stakkato rockelåt som kun stanger i veggen for «musikalsk eksperiment». En vegg Bowie-kjennere vet at legenden har gått på en del ganger før fra 1986 og utover, for å si det mildt.

«Boss of me» og «Dancing out in space» er også et par middels daffe albumfyllere som kunne vært ofret med et kjapt trykk på delete.

Sluttkrutt

Men så er det da likevel mer klassisk låtskriverkrutt igjen i den gamle ringreven når albumet går inn i siste fjerdedel.

Gitardrevne «How does the grass grow?» og «(You will) Set the world on fire» fungerer begge som sikre rockelåter med lett glam-koring og -riff, men albumets to siste spor er likevel den store beholdningen her sammen med de fem første låtene.

«You feel so lonely you could die» er en aldeles nydelig ballade som viser at den for tiden mediesky 66-åringen fortsatt bærer en solid sårhet i seg, som her virker forsterket i møtet med alder og menneskets uunngåelige utgang døden. Skumle "Heat" runder så albumet av som et seigt og mørkt eksperiment som faktisk fungerer.

Høye topper

I sum er The next day altså ikke så gjennomført sterkt som forhåndsrapportene fra en del utenlandske musikkmagasiner skulle tilsi. Heller ikke så tilbakeskuende på eget liv og karrière som man vel måtte tro etter de to første singlene.

I stedet viser albumet at gamle helter ikke nødvendigvis rustner, selv om de er komplett borte fra rampelyset i et tiår. Og at David Bowie sammen med sin sjefsprodusent Tony Visconti er i stand til å skape noen gedigne musikalske høydepunkt når det virkelig fungerer.

Her er det syv av dem.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. NORGE

    Bowie til topps

  2. KULTUR

    Bowie til topps i USA for første gang

  3. KULTUR

    Youtube sensurerte David Bowies nye Jesus-video

  4. KULTUR

    David Bowie (1947-2016). «Det største ikonet er borte»

  5. KULTUR

    Hør Bowies "sound and vision"

  6. KULTUR

    Bowie er tilbake - med jazz