Byliv

«Julemiddag» er som en lang julerevy

«Julemiddag» er en vemodig og sjarmerende lek med klisjeer. Ikke alle er like treffsikre.

Kamilla Grønli Hartvig og Anneke von der Lippe Marte Garmann

  • Therese Bjørneboe

Julemiddag av Tyra Tønnessen er inspirert av Thornton Wilders The Long Christmas Dinner. Men det første jeg tenkte på var Babettes gjestebud. Thea Stabells solo-forestilling, basert på Karen Blixens fortelling, har gått og gått, og Julemiddag er et bud på et julespill med tilsvarende bred appell, men også skråblikk på land og kultur.

Å speile det store i det lille, kan virke som en opplagt idé. Konseptet til Tyra Tønnessen er å fortelle om samfunnsutviklingen i Norge gjennom en hundreårsperiode, i form av en evigvarende julemiddag. Rommet og bordsettingen er den samme, generasjonene avløser hverandre, bokstavelig talt, ved at de ti medvirkende skuespillerne går ut og inn av rollene i de ulike slektsleddene. Kvinnene får veer ved bordet, barn blir født og de gamle dør.

Gammel peppermø

Scenograf Dagny Drage Kleiva har til skapt et digert, trekantet bord, som kan bringe tanken til et seil eller vinge. Det henspiller på Norge som sjøfartsnasjon, og at handlingen er lagt til Stavanger.

I første ledd, møter vi Oscar Berge, som er hermetikkfabrikant og hovedkonkurrenten til Bjelland, i neste generasjonsledd går firmaet over styr, men en driftig svigersønn fra Møre redder i hvert fall patriservillaen for seg og sine, samt sin 40-årige svigerinne. Spilt av Kamilla Grønli Hartvig, er den gamle peppermøen Synnøve en husånd, som i aller siste julaftenscene sitter ved bordet alene. Som et nikk til Tsjekhovs Kirsebærhaven, men også samtiden, selv om et uventet besøk fører til at det ikke ender i sosial-kitsj.

Borgerlig stuedrama

Tyra Tønnessen har som sagt latt seg inspirere av Thornton Wilders The Long Christmas Dinner, som også har gitt stoff til en opera. Selv om jeg ikke har lest Wilders tekst, er det flere trekk som vitner om at Julemiddag står i gjeld til en formbevisst og dreven dramatiker. For eksempel friksjonene mellom det episke tidsperspektivet og et borgerlig stuedrama, som fører til at familiekonfliktene blir tilført et skråblikk. Den kan også føre tanken til noen av de tidlige stykkene til Arne Lygre.

Revyaktige illusjonsbrudd

Teksten skal være basert på skuespillerimprovisasjoner og private historier, og det er kanskje derfor forestillingen lider av i overkant mange klisjefylte situasjoner og ditto rollefigurer. Revyaktige illusjonsbrudd, som når voksne spiller barn, og andre stiliserende virkemidler, er ikke like morsomme hver gang. Men hovedproblemet ligger i at klisjeene, som forestillingen leker med, er så mye morsommere når vi nærmer oss vår egen tid. Selvfølgelig fordi de er mer gjenkjennelige, og derfor også gir større spillerom for skuespillerne. Nok en gang er det bare å konstatere at 70-tallsretro er en innertier.

Til tross for at forestillingen kunne vært noen hakk skarpere, dras den i land av et sjarmerende og opplagt ensemble. Og så er det noe med julen som tydeligvis egner seg til absurd og vemodig komikk.

  1. Les også

    Are Kalvø: Intellekt og hjerte

  2. Les også

    Sterk og troverdig «Billy Elliot»

  3. Les også

    Dødens teater

  4. Les også

    Friedrich og Dahl: Det lille mennesket i den grandiose naturen

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Disse 11 teaterstykkene bør du få med deg i høst!

  2. KULTUR

    Paul McCartneys gull og gråstein gjennom 50 år

  3. A-MAGASINET

    Få ting skiller by og land så mye som denne teatersjangeren

  4. KULTUR

    Bob Dylan plate for plate gjennom 54 år

  5. A-MAGASINET

    Finnes det en oppskrift på gode sanger? Ine Hoem følger farens råd

  6. KULTUR

    Her er årets beste og verste julehefter!