Byliv

Høstutstillingen er blitt voksen

De beste verkene på høstutstillingen kretser rundt kunst og virkelighet.

Her jobber Shwan Dler Qaradaki og Johannes Høie på sin store tusjtegning Absolute Veto. Foto: Anu Vahtra Foto: Anu Vahtra

  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker

Det er mye abstrakt kunst her, men de fleste reflekterer over rommet det befinner seg i. Her sees Eivind Lærdals Noen fine dager (til venstre), Peder Kirkvaag Bugges malerier (bak Lærdahl) og prisvinner Tine Aamodts Tesserakt (i bakgrunn, til høyre). Foto: Kjetil Røed. Foto: kjetil røed

Ane Lan, som er kunstnernavn for Eivind Reierstad, er kjent for å utforske grenselandet mellom kvinne og mann. Her rett før fødselen, som mann. Foto: Anu Vahtra Foto: Anu Vahtra

Høstutstillingen er blitt en stadig mer profesjonell affære de siste ti årene. Det er også overraskende mange etablerte kunstnere å se i årets utgave. Mye av kunsten her er solide – om ikke akkurat nyskapende – arbeider av velkjente kunstnere som Mikkel McAlinden, Harald Fenn og Dag Nordbrenden.

Høstutstilling 2015 viser tydelig at det ikke er grunnlag for skepsis lenger. Faktisk finner jeg ikke et eneste virkelig dårlig verk. Men det gjelder, som alltid når det er en så stor utstilling, å finne gullkornene i mengden.

Formstudier

Kunst fungerer best når den skaper forbindelser mellom historiefortelling og formfordypelse. Ingri Haraldsen, som balanserer mellom det abstrakte og konkrete i sine kulltegninger av (og på) papir i oppløsning, er lekre formstudier, men også undersøkelser av kulturelle formers forvitring. Både kunstverket og boken er truede former i hennes billedverden.

Ina-Bache Wiigs fotorealistiske tegning Unzipped viser en mann som får utløsning og bruker den midtstilte streken i Barnett Newman maleri Onement, I (1948) som stedfortredende ejakulasjonsstråle. Streken kobles humoristisk til seksuell identitet, noe som ikke reduserer verdien av form, men gjør den aktiv i en bredere virkelighet enn Newmans høymodernisme.

Sårbarhet

Utstillingens mest rørende verk er Emilija Skarnulytes Aldona; et portrett av en blind, gammel, kvinne som utforsker en skulpturpark med diktatorer (Lenin, Stalin). Hennes sårbarhet står i sterk kontrast til de heroiske skulpturene.

Det interessante her er hvordan den gamle kvinnen fremstår som langt sterkere i sin ømhet for skulpturene – som hun utforsker med hendene – enn den stive og tåpelige helte-estetikken som kjennetegner skulpturene.

Kjønnsidentitet

Grete Johanne Neseblod leker med maskulinitetens grenser i installasjonen Habitiss & Labituss. Foto: Anu Vahtra. Foto: Anu Vahtra

Grete Johanne Neseblods installasjon blander elementer som forbindes med maskulin styrke, som svartmetall, med ordet «care», og utfordrer effektivt stereotype identitetsmodeller. Ane Lans utforskning av vår forestilling om å bli mor ved å posere som gravid kvinne som mann, skaper et tilsvarende uavklart rom vi inviteres å tenke videre i.Det er bra å skape slike rom mellom inngrodde tankemønstre, men jeg gjerne skulle sett kunstnerne gå enda dypere inn i problematikken. En måte å gjøre det på er ved å konstruere alternative verdener med så sterk identitet at vårt blikk på hverdagens forenklende kategorier potensielt forskyves. Ingen gjør det bedre her enn Ingrid Torvunds When I go out I bleed magic som, med sitt helt særegne billedrom, trekker veksler på både eventyr og religiøse ritualer.

Uvant vinkel

Det beste verket her er ganske bortgjemt. I et hjørne ser vi Lesende mann (1920), et maleri av den ukjente maleren Henry Thue. Foran bildet, synlig fra begge sider, finnes avisen mannen i maleriet leser. Å vise den faktisk eksisterende avisutgaven – Le Matin , 19.02.21 – blir et lavmælt bilde på nødvendigheten av å grave ut og gjøre synlig forbindelseslinjene mellom kunst og virkelighet.

Bjørn Kowalski-Hansens verk skisserer et av kunstens grunnproblemer fra en uvant og interessant vinkel: hvordan kan kunsten opprettholde en intim og forpliktende kontakt med det som skjer i verden rundt oss i gallerirommet?

Virkelighet

Sammensetningen av maleri og avis er derfor kanskje også mer politisk enn den store, eksplisitt politiske, veggtegningen av Shwan Dler Qaradaki og Johannes Høie i kafeen på kunstnernes hus – et verk som henter motiver fra blant annet IS-henrettelser.

For selv om dette storslagne verket minner om det grusomme som skjer i Midtøsten – og skal berømmes for det – sier det lite om forbindelsen mellom kunst og virkelighet.

Høstutstillingen er blitt voksen. Det er på tide å ta den på alvor.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Disse tre kunstutstillingene bryter med kunstnermyten

  2. KULTUR

    Fire utstillinger verdt å sjekke ut i Oslo i juni

  3. KULTUR

    Av 110 verk på årets Høstutstilling, er dette det aller beste

  4. KULTUR

    Her er landets mest spennende kunstutstillinger akkurat nå

  5. KULTUR

    Vår kunstanmelder Kjetil Røed: – Solid høstutstilling

  6. OSLO

    Denne veggen skal bli til Oslos lengste maleri