Osloby

Han sto frem som homofil samme år som det ble avkriminalisert i Norge. I dag feiret han sammen med titusenvis av andre.

Svein Skeid (66) glemmer ikke den første gangen han så to gutter danse sammen. Det var en stor opplevelse.

Oslo på sitt varmeste. Ikke dagen for lærklær. Svein Skeid gjennomførte likevel Pride med stil lørdag. Monica Strømdahl

  • Louise Scharff Thommessen

Det er 45 år siden Svein Skeid etter noe vegring fortalte venner og familie at han var homofil. Året var 1972, og homofili var nettopp avkriminalisert i Norge. Den gang var tanken om å ha en homohistorisk guide i Oslo eller å ha en utstilling om homohistorien på Kulturhistorisk museum utenkelig.

Det er den ikke nå.

66 år gamle Skeid er den guiden, og han har bidratt til utstillingen Skeivt Uteliv / gayclubbing, en samling av bilder, videoer, historier og effekter Skeiv Arkiv har fremstilt i forbindelse med årets Pride-arrangement.

  • Da vår fotograf kom tilbake fra Pride-paraden på lørdag, var hun dekket av glitter. Se bildene fra festen her!

Utstillingen skal dokumentere og formidle hvilken rolle «utelivet», kulturen og livet knyttet til barer, klubber og andre treffsteder har spilt for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT+) i Norge fra 1950 og frem til i dag.

Skeid beskriver utviklingen som «en klassereise for LHBT+-miljøet». Han har vært med på den selv.

Lørdag deltok han i paraden, i et skinnantrekk som etter hvert ble altfor varmt i rundt 25 varmegrader i hovedstaden.

«En enorm lettelse»

I 1972 ble homofili avkriminalisert i Norge. Like etter fortalte Svein Skeid omgivelsene sin hemmelighet. Han studerte medisin på den tiden, og hadde Kim Friele som foredragsholder. Aktivisten Friele hadde laget et motskrift mot straffeloven §213 (homoseksuelle handlinger mellom menn var straffbart), og holdt et foredrag om dette.

– Det eneste jeg tenkte på var: «Hvordan gjør dere det?», sier Skeid.

Det han fortalte gikk ut over familierelasjoner. Han følte seg som «familiens svarte får». Men etter hvert fikk han støtte fra moren sin.

– Jeg fikk mor med meg på solidaritetsgudstjenesten for homofile som ble arrangert den siste dagen i Pride-uken, eller «Skeive dager» som det het den gangen. Vi var i Sagene kirke i 1982, og jeg husker at naboene hang ut av vinduene for å se på alle de rare kreaturene som strømmet inn i kirken, sier han.

Den første gangen Skeid så to gutter danse sammen var en stor opplevelse. Han var på Venstres hus i 1972. Kjæresten turte ikke å bli med inn.

– For meg var det en enorm lettelse å endelig skjønne hvem jeg var, sier Skeid.

Ikke fritt og åpent nok

I år er det 45 år siden homofili ble avkriminalisert, 175 år siden loven om dødsstraff for homofile menn ble avskaffet, og åtte år siden likekjønnet ekteskap ble tillatt i Norge. Kampen for et åpent og aksepterende samfunn har vært lang, og den er ennå ikke over.

Unge i Norge i dag vokser opp i en annen verden enn den Skeid og mange andre gjorde. Men han mener at det fortsatt er mye som kan gjøres med normene for kjønn og seksualitet.

– I dag er homoseksuelle på en måte symbolet på menneskerettigheter. Men det er fortsatt ikke så fritt og åpent nå som Forbundet ønsket, det viser kampanjen til Foreningen for Kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI). For unge LHBTI-personer er det et personlig drama å komme ut, hver eneste gang, for du må komme ut på tvers av det som er samfunnets normer fremdeles.

FRI har i forbindelse med årets Pride-arrangement fått mye oppmerksomhet for kampanjen «Gå for meg», hvor de samlet inn historier fra mennesker som ikke våger å delta på årets parader og oppfordret andre til å stille opp på deres vegne.

– Dette er veldig profesjonelt gjort. Det at FRI nå har så mye ressurser og kan klare å få til en sånn kampanje betyr veldig mye. Jeg regner med at det blir rekordoppslutning i paraden lørdag.

Måtte godkjennes

Skeid har arrangert homohistoriske byvandringer i Oslo i en årrekke. Han kan fortelle om 130 utesteder i Christiania siden starten av 1900-tallet hvor homofile var velkommen.

Internt i miljøet var det ikke nødvendigvis fri adgang. Skeivt Arkiv kan dokumentere at det før avkriminaliseringen i 1972 ble arrangert hemmelige fester hvor du måtte være invitert og godkjent av to andre deltagere for å slippe inn. Skeid hevder at de færreste gikk på det som var av åpne fester, og at nåløyet for å slippe inn var trangt.

– Det er viktig å understreke at miljøet har vært preget av en dobbelthet: På en side har du det å komme ut, som ingen turte, og på den andre siden ligger det å komme inn, inn i et fellesskap. Det innebar på den tiden pissoarer, parker og etter hvert også private hjem. Det var der man møttes. De stinkende pissoarene er grunnlaget for bevegelsen som ble stiftet i 1950. Mange liker ikke å høre dette, men sånn er det.

Savner en blå plakett

Hans muntlige kilder forteller om et annet Oslo enn det mange av oss kjenner til.

– Jeg har hatt gleden av å treffe Erling Næss, som jeg intervjuet for Fritt Fram i 1990. Da var han 94 år gammel. Han kunne fortelle i detalj om et veletablert homomiljø i Christiania allerede i 1913, da han flyttet hit fra Vestlandet.

Mellom 1930 og 1958 fungerte Næss sin gård i Dalsbergstien – etter hvert kjent som Bislett hospits – som et trygt sted for mange.

– Næss hadde datidens homohus. Bislett hospits ble en varmestue for homofile menn, de frosne nattevandrerne. Han gikk under navnet Mor i nøden. På dette hospitset ble bevegelsen stiftet i 1950. Da begynte vi mer organisert virksomhet, samtidig som mer uformelle nettverk fortsatte å dra bevegelsen fremover.

– Det skulle vært en blå plakett på gården til Næss. Og det haster. Det er overraskende lite snakk om Næss og hospitset sin rolle i etableringen i homobevegelsen i Norge.

En diskret kamp

Før avkriminaliseringen kjempet Det Norske Forbundet av 1948, offisielt kalt «Foreningen for by og bygd» for å skjule identiteten for omverdenen, det Skeid kaller «en diskret homokamp». Da forbundets første formann Rolf Løvaas skrev om homofiles levekår, ble han oppfordret til å skjule sin egen legning.

– Løvaas skrev en artikkel i Aftenposten under fullt navn om homofiles levekår. Og han fikk da klar beskjed fra ledelsen i avisen om at det gjorde man ikke. Etter det måtte man kjempe en diskret kamp: Man brukte alle mulige synonymer og skrev på vegne av flere, selv om det bare var en eller to som skrev.

Aksepten for homofili i samfunnet for øvrig var tilnærmet ikke-eksisterende utenfor forbundet og uformelle forkjempere. Skeid mener at datidens «anti-homo stemning» var tett knyttet til religion og, etter hvert, psykiatrien.

– Århundres fordommer og forutinntatte holdninger skyldes kirken, religiøse dogmer, bokstavtro tolkning av bibelen. Så tok psykiaterne over stafettpinnen, og gjorde et poeng ut av å sykeliggjøre dette. Det var på en måte et fremskritt: Vi var ikke syndige lenger, men vi var syke, sier Svein Skeid.

Lørdag fikk han og flere tusener enda en bekreftelse på at ingen av diagnosene stemmer. Togturen gjennom Oslo ble en brennhet fest.

Les mer om

  1. Pride

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Det startet med et voldsomt opprør i USA for snart 50 år siden. Nå ventes 250.000 til lørdagens parade.

  2. KULTUR

    «Flere av vennene mine mener til og med at homofili er en sykdom»

  3. OSLOBY

    I dag kan du se bønder og brannfolk i Pride-paraden for første gang

  4. A-MAGASINET

    For noen er pride en døråpner til hjembygda. For andre er det en epidemi.

  5. OSLOBY

    Pride-rekord i Oslo – også økonomisk

  6. A-MAGASINET

    Etter at muslimske Thee Yezen (34) sto frem som skeiv, har han blitt truet på livet og må bruke voldsalarm: – Når man går inn for å forandre en ukultur, vil det alltid være noen som blir provosert.