Osloby

Oslo før: Tre jubileer om fire år

2024 kan bli et jubileumsår. Da er det 400 år siden Christiania ble grunnlagt og 100 år siden Stortinget ga oss tilbake middelalderbyens gamle navn «Oslo». Og i tillegg er det 750 år siden Norge fikk et lovverk for hele landet.

Slik tenkte nasjonalromantikeren Adolph Tidemand at det kunne ha sett ut da Christian 4. sto nedenfor Akershus festning og grunnla sin nye by i september 1624. A. Tidemand / Oslo museum

  • Leif Gjerland
    Historieformidler

I desember 2017 ba bystyret om å få en egen byrådssak om « ... utviklingen av Middelalderbyen frem mot jubileene i 2024» og fastslo derved at 2024 skulle være et byjubileumsår.

Likevel har det hittil hverken blitt opprettet en kommunal jubileumskomité eller satt av offentlige midler til jubileumstiltak. I påvente av kommunalt initiativ, har imidlertid foreningen Middelalder-Oslo og Oslo Byes Vel invitert inn byens historieforeninger for å planlegge hvordan vi om fire år kan markere jubileumsåret.

Men hva er så historien bak begivenhetene som gir grunn til å ha et tredelt byjubileum i 2024? Vi blar oss bakover i byhistorien og tar en gjennomgang i historisk riktig rekkefølge.

Les også

Oslo før: Broen ingen ville ha

Det samtidige portretthodet av kong Magnus Lagabøte i Stavanger domkirke viser den milde, men bestemte 1200-tallskongen som samlet Norge under en mer human Landslov. Leif Gjerland

1274: Magnus Lagabøte lager Landslov

Frem til 1200-tallet hadde de forskjellige delene av landet hver sin lov. Men etter at Norges drøyt 100 år lange borgerkrig var over i 1240, var det viktig å få samlet landet under én felles lov. I 1274 fullførte derfor kong Magnus Håkonsson arbeidet med å samle alle lovene til et stort felles lovverk, noe som ga kongen tilnavnet «Lagabøte», dvs. «lovforbedreren».

Den nye loven tok spesielt hensyn til de svakeste i samfunnet, og ettertiden regner at Magnus Lagabøtes Landslov ga Norge et nytt menneskesyn, fjernt fra tidligere tiders hevnlyst der de sterkeste hadde rett. Blant annet skulle et tyveri nå gi mildere straff hvis det var gjort på grunn av sult. enn hvis det skyldtes grådighet.

Lovverket fra 1274 var rikt illustrert, ikke minst med en skildring av at Magnus Lagabøte gir landsloven til folket. Nasjonalbiblioteket / Skolerobot.no

I tillegg ble Landsloven supplert med egne lover for datidens største byer, og Oslo fikk sin egen bylov. Der detaljerte kong Magnus bl.a. hvordan byen skulle voktes av vektere, noe som gjorde det lettere for ettertiden å forstå byens gateløp. Og også bylovene hadde en human profil. Hvis noen for eksempel oppdaget en beruset mann som ikke fant veien hjem på natten, hadde man plikt til å ta ham inn i sin egen bygård og la ham sove rusen ut der.

Magnus Lagabøters store Landslov fra 1274 gjør at vi i 2024 kan 750-årsjubilere den. Her i byen kan vi da i tillegg markere dens supplerende tillegg: Byloven for Oslo.

Både samtidige portretter og den senere statuen på Stortorvet portretterte Christian 4. som en meget viljesterk konge. Erik Berglund/NTB scanpix

1624: Christian 4. grunnlegger en ny by

Da krigføring med krutt og kanoner ble stadig forbedret, ble det gamle Oslo liggende sårbart til. Derfor fikk kong Christian 4. bygget opp en ny og tryggere by inntil middelalderborgen ute på Akersneset.

På renessansekongers vis kalte han opp byen etter seg selv, og forbød samtidig borgerne å bli boende i den gamle på tross av deres sterke protester. De måtte flytte fra den da nedbrente middelalderbyen Oslo og innunder middelalderens gamle borg.

Samtidig lot kongen den utbrente gamle byen legges under jord for å bli festningens nye jorder. Det gjorde at ettertiden glemte middelalderbyen, noe som gjorde at den ble et «Nordens Pompeii» da den ble gjenfunnet på 1800-tallet.

Slik tenkte nasjonalromantikeren Adolph Tidemand at det kunne ha sett ut da Christian 4. sto nedenfor Akershus festning og grunnla sin nye by i september 1624. A. Tidemand / Oslo museum

27. og 28. september i 1624 var Christian 4. her og pekte antagelig selv ut hvor han ville at byen skulle anlegges. Videre satte han i etterkant opp 18 punkter som bestemte hvordan Christiania skulle bli, et dokument som regnes som Norges første reguleringsplan.

Byen skulle ikke bebos av « ... gemene Folk, som ingen Handtering og Næring bruger», han ga istedenfor tomter til adelen og «Borgerskabet, som Formue have». Dessuten pålå han dem å bygge murhus « ... paa danske Maneer mellem Stænger muret med høie Tag».

Det er Christian 4. grunnleggelse av en liten dansk provinsby innunder middelalderens festning i 1624 som gjør at vi kan 400-årsjubilere den i 2024.

1924: Kristiania tar tilbake navnet «Oslo»

I 1814 ble Norge tvunget inn i en konge- og utenriksunion med Sverige. Utover på 1800-tallet våknet igjen bevisstheten om at vi hadde en stolt historie fra middelalderen da vi jo hadde vært et mektig «Noregsvelde».

Derfor kom det stadig sterkere krav om å bruke norskere stedsnavn enn dem vi hadde fått under dansketiden. I et forsøk på fornorsking, ble «Christiania» omstavet til «Kristiania», i 1877 av staten, og i 1897 også av byens myndigheter.

Målmannen Ivar Aasen kom allerede på slutten av 1800-tallet med et klart syn på hvorfor byen ikke burde ha navnet etter en konge fra dansketiden, og sa: «Christiania er eit namn som for oss er halvbarbarisk!»

Og etter 1905 grov selvbevisstheten seg enda lenger tilbake i historien og fant tilbake til middelalderbyens nedgravde navn «Oslo». Var det ikke en god idé å ta det i bruk igjen?

Målmannen Ivar Aasen var tidlig ute med sin kritikk av det danskklingende bynavnet, og mente at det historisk riktige «Oslo» var det eneste som kunne brukes. Carl Christian Wischmann / Oslo museum

NEI, absolutt ikke, mente mange av byens borgerskap, Oslo var jo bare en bydel øst i Kristiania! Og protestene haglet med usaklighetens storms styrke:

«Oslo høres ut som lyden av to trestokker som blir slått mot hverandre!» tordnet Riksmålsbladet i 1923. «Oschlo», kan nogen tænke sig noget saa stygt?» formante bystyrerepresentant Ragna Hørbye fra partiet Frisinnede Venstre.

Også konservative Morgenbladet samlet inn tusenvis av underskrifter mot endringen. På lederplass fnyste redaktøren at navneendringen kun skyldtes «skakkjørt nationalisme», «maalpolitisk taktik» og «kommunistisk spekulation».

Men protestene hjalp ikke. Etter at navneendringen først ble avvist to ganger av Christianias bystyre, vedtok Stortinget 11. juli 1924 at hele byen skulle skifte navn til «Oslo» fra kommende nyttår. Stemningen rundt navneskiftet var så bitter at den planlagte 300-årsfeiringen av Christianias grunnleggelse ble avlyst, og i stedet omgjort til en hovedstadsutstilling.

Da navneendringen var et faktum, fikk Oslo Handelskammer produsert klistremerker som skulle informere verden om overgangen til det nye gamle navnet. Gøril Grov Sørdal, NRK

På tide med forsoning

Etter 100 års tilvenning til navnet «Oslo», har gemyttene roet seg såpass at vi i 2024 også kan 100-årsjubilere i glede over at den opprinnelige lille danske provinsbyen tok tilbake middelalderbyens navn.

Kjære Oslos politikere: Bli med på å gjøre 2024 til et spennende trippel-jubileumsår i bevisstheten om «Uten middelalderbyen, intet Christiania!»

Les mer om

  1. Oslo før
  2. Norge

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Gatelangs i Oslo: Denne gaten er helt konge!

  2. OSLOBY

    Oslo før: Strømsveiens dramatiske historie

  3. A-MAGASINET

    Hva har Skam-manuset og Snorre Sturlasons kongesagaer til felles?

  4. OSLOBY

    Oslo før: Dette kunne blitt Oslos stortingsbygg

  5. OSLOBY

    Et lite elveløp på Frogner ble kalt «Styggedalsbekken». Nå er det blant Oslos fineste områder.

  6. OSLOBY

    Oslo før: Broen ingen ville ha