Osloby

Oslo før: Da vi ikke ville hete «Oslo»

Dagens sammenslåing av fylker og kommuner har avfødt sterke navnestrider. Oslo er ikke berørt denne gangen, men da «Kristiania» skulle bli til «Oslo» i 1924, ble det bråk!

Målmannen Ivar Aasen var tidlig ute med sin kritikk av det danskklingende bynavnet, og sa at «Christiania er eit namn som for oss er halvbarbarisk!» Carl Christian Wischmann/Oslo museum

  • Leif Gjerland
    Historieformidler

Vårt første bysamfunn het Oslo i drøyt 600 år før folk ble tvangsflyttet over til den nye byen Christiania. Middelalderens Oslo som hadde blitt erklært å være Norges hovedstad i 1314, ble etter 1624 lagt under jord og glemt, for deretter bare å bli oppfattet som en ubetydelig forstad til Christiania.

Fra 1877 av begynte staten å betegne den nye byen som det litt norskere «Kristiania», mens byen selv fortsatte å stave navnet sitt «Christiania» i ytterligere 20 år.

Helt på slutten av 1800-tallet dukket imidlertid tanken opp om å fjerne det danske kongsnavnet og ta tilbake «Oslo» som bynavn, men først inn på 1900-tallet ble det foreslått formelt. En slik navneendring ble først avvist to ganger av Christianias bystyre, før Stortinget vedtok at hele byen skulle skifte navn til det gamle «Oslo» fra 1. januar 1925.

  • Les også: Nå blir Ringnes-villaens restaurert til gamle prakt

Sigrid Undset var blant dem som likte dårlig forslaget om å tilbakeføre Kristianias navn til Oslo, og sa hun ville skamme seg dersom det skulle skje. Ernst Rude/Oslo museum

Konfliktfulle fornorskinger

Dette navneskiftet ble det første i en bølge av bynavnsfornorsking, der Fredrikshald ble til Halden i 1928 og Trondhjem året etter ble endret til Nidaros. I 1930 ble Fredriksvern endret til Stavern, før det nylig fastsatte Nidaros etter sterkt press ble erstattet av det mer norskklingende kompromisset Trondheim i 1931.

Motstanden mot navneskiftet var stort i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet; den gang ble jo Oslo bare oppfattet som en utkantbydel i Kristiania, på lik linje med andre bydeler øst i byen. Mange syntes derfor at «Oslo» var både et usselt, stygt og vulgært navn som hovedstaden ikke kunne være bekjent av; en bydel borgerskapet i Kristiania ikke identifiserte seg med i det hele tatt.

Sterke protester

I forkant av navneskiftet haglet protestene i Kristiania med minst like usaklig styrke som dagens protester mot sammenslåtte navneendringer: «Oslo høres ut som lyden av to trestokker som blir slått mot hverandre!» tordnet Riksmålsbladet i 1923. «Synes dere at Oslonavnet er saa særlig vakkert? Hvis det skal uttales paa riktigt bredt maal her i byen, saa vil det lyde «Oschlo». Kan nogen tænke sig noget saa stygt? Nei, Kristiania, det er lyst, det er liv, det er fart over det navn!» formante bystyrerepresentant Ragna Hørbye fra partiet
Frisinnede Venstre.

Det konservative Morgenbladet rant også nesten over av forakt: «Oslo er et
husmannsnavn. Klangen faar os til at gjætte at det har været navnet paa en laave eller en utmark eller noget verre.»

FAKSIMILE

Man skulle kanskje ha trodd at landets fremste middelalderforfatter Sigrid Undset ville bejublet endringen tilbake til det gamle bynavn Oslo, men det gjorde hun slett ikke. Hun var tvert imot skikkelig opprørt og sa at hun «… ville skamme seg om Kristiania måtte bytte navn!»

Sterke forsvar

Målmannen Ivar Aasen kom allerede på slutten av 1800-tallet med et klart syn på hvorfor byen ikke burde ha navnet etter en konge fra dansketida:

«Kvifor skal den norske hovudstaden ha eit namn som er så langt i skrift at det får ymse undarlege avkortningar som Chra, Chria og Xania? Namn av denne typen fungerer dårlige som minnenavn fordi så mange kongar har heitt Kristian og Fredrik, så kven er det som skal minnast? Christiania er eit namn som for oss er halvbarbarisk!»

Frontene var så steile at selv lyden av navnet «Kristiania» ble hånet, blant annet av Emil Smith: «Uttalen av Kristiania og gjentakelsen av «-ia» i navnet er som to eselskrik som ingen klarer å uttale».

Da navneendringen var et faktum, fikk Oslo Handelskammer Oslo produsert brosjyrer og klistremerker som skulle informere verden for øvrig om overgangen til det nye gamle navnet. Gøril Grov Sørdal, NRK

Men «Oslo» ble det

I det opphissede debattklimaet på begynnelsen av 1920-tallet, samlet Morgenbladet inn tusener av underskrifter mot endringen og fnyste på lederplass at motstanden var avlet av et hat til Christiania på grunn av «skakkjørt nationalisme», «maalpolitisk taktik» og «kommunistisk spekulation».

Men det hjalp ikke; 11. juli 1924 avgjorde Stortinget at Norges hovedstad igjen skulle hete «Oslo» fra 1. januar 1925. Da en enkelt bydel ikke kunne hete det samme som hele byen, måtte middelalderbyens område også skifte navn, og ble til «Gamlebyen».

Stemningen rundt navneskiftet var så bitter at den planlagte 300-års jubileumsfeiringen av Christianias grunnleggelse ble avlyst, og i stedet omgjort til en hovedstadsutstilling.

Etter hvert stilnet imidlertid motstanden, så når vi om seks år skal feire at
navneskiftet fyller runde år, kan vi gjøre det i trygg forvisning om sannheten i det gamle ordet «Om hundre år er allting glemt». Samtidig som vi da også skal markere 400-årsdagen for opprettelsen av Christian IVs nye by.

Kilder: Nomino (NRK) og boka «Namneskiftet Kristiania - Oslo» av Åse Wetås

Les mer om

  1. Oslo før
  2. Oslo
  3. Morgenbladet
  4. Sigrid Undset
  5. Ivar Aasen
  6. Navn

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Oslo før: Tre jubileer om fire år

  2. OSLOBY

    Oslo før: Paa den danske stavemaade

  3. OSLOBY

    Oslo før: I dag er Oslo en hestefattig hverdagsby, men på 1800-tallet dominerte stolte hester bybildet

  4. OSLOBY

    Oslo før: Hester og folk til fots svettet seg opp bakkene til Ekeberg før trikken og bilen gjorde det enklere, for opp skulle vi!

  5. OSLOBY

    Deichman er tømt og fremtiden uviss. Hva vil Oslo egentlig ha på sitt «Akropolis»?

  6. OSLOBY

    Oslo før: 2020 blir oslobadenes skjebneår