Osloby

Å leve, det er å danse

  • Ingrid Oppebøen
  • Dans er så romantisk, jeg blir så glad. Det er så flott når alt klaffer, sukker Elin Gulbrandsen, med røde kinn og hvit kjole i Willy Lorentsens sterke armer.

Æ elske å danse!Willy ligner en Zorba. Med store hvite tenner og frisk brunfarge virker han uforskammet sprek der han holder sin stødige hånd rundt Elins midje og farer over parketten i Sjømannsforeningens ærverdige lokaler.— Og æ danse alt fra vals til cha-cha-cha.Elin nipper såvidt til parketten, sammen svever de videre inn blant tykke, tynne, lange, runde dansende kropper. Kokepunktet er snart nådd i Prinsens gate 1. Vi er i Oslos eldste danseklubb. Det er lørdag kveld klokken 22. Omgivelsene er dyppet i glødende lag av danseglede. Under en blåmalt kuppel av en stjernehimmel drypper det på parketten, det skvetter av endorfiner. Det er eksplosivt og vart på samme tid.- For meg er dans noe mykt og romantisk. Det er rytme. Det er musikk og nydelige melodier, sier Elin og trekker pusten. Hun danser hver eneste uke.- Hva er det beste med å danse?- Jeg blir så glad. Spesielt når jeg danser gammeldans. Og så er det så flott når alt klaffer.

— Er det ikke rart at man kan danse fantastisk godt med noen mennesker, sånn helt uten videre?- Ja, det er samdans. Samdans er flott, sier Elin og smiler.Tomannsorkesteret tar et elegant skift til en rolig låt: "Kiss me once, and kiss me twice and kiss me once again", synger vokalisten i Volden Band. Han står i lyset fra en rød og en grønn lampe like ved portrettet av kong Olav. Luften er tung og hjertene pumper. Elin kikker sugent ut på dansegulvet. Er hun ferdig med spørsmålene nå? Klassisk perfeksjonisme Store og små piruetter og hopp, avslutter videregående kurs for øvede en times dansing. Det er tirsdag kveld og klassen streber etter det perfekte.

— Klassisk ballett er dansens form for pirkearbeid, forklarer instruktør Margrete Gautheim ved Bårdar Danseinstitutt. Hun har feber og influensa, men er på jobb likevel.- Når man liker det man jobber med, møter man opp så lenge man kan. Kan jeg fortsatt bevege meg, så drar jeg på jobb.- Hvorfor har du valgt dansen som levevei?- Det begynte som en hobby. Etterhvert som jeg ble vant til det, kunne jeg ikke tenke meg et liv uten bevegelse, sier Gautheim.- Jeg danser for å leve. Det blir levemåten. Hverken jobb eller hobby.- Hvordan er det med dansegleden?

— Noen ganger har jeg ikke danseglede, men dansen er fortsatt viktig. En dag uten dans er en dag uten mening. Men jeg kjenner ikke den sterke, intense gleden hver dag. Vi er bare mennesker vi også, ler hun.- Tror du din danseglede er lik den til Willy Lorentsen, en lørdagskveld klokken ti?- Vi får gå ut fra og håpe at gleden er den samme, he, he. Men det er innmari vanskelig å definere. Jeg danser profesjonelt, og det er der skillet går. Det er som to forskjellige verdener. Etterhvert kan jeg kjenne glede i den perfeksjonismen også. I tillegg er dansen selvrealiserende, det dreier seg om å presse seg til det mer perfekte.- Hva tror du du og Willy Lorentsen har mest til felles?- Vi danser fordi vi vil.

Ung, entusiastisk tristesse

— Jeg forsøker å være det musikken er. Tung eller lett alt ettersom. Best liker jeg sakte musikk som er litt trist. Det er ikke akkurat popmusikken jeg brenner for, sier Marie Lindheim (14). Hun har akkurat kommet hjem fra dansetrening i Den Norske Operas ballettskole og er litt sliten. Drømmerollen er Sukkerspinn i Nøtteknekkeren. Lindheim danser fem ganger i uken fra halvannen til tre timer hver gang. Dessuten når hun pusser tenner, venter på middag og ordner seg om morgen.- Hvilke følelser kan uttrykkes gjennom dans?- Det kommer an på musikken. Er det Svanesjøen, vil jeg late som jeg er den svanen. Svanen er inni en trolldom og er trist. Det forsøker jeg å uttrykke med øynene for eksempel. Jeg kjenner det helt oppriktig, det kommer innenfra og er i musikken. Det er ingen maske.- Hva tenker du på når du danser?- Jeg pleier å tenke at jeg er fin, og så tenker jeg på korreksjoner. Når jeg har lært øvelsene fokuserer jeg på å uttrykke meg etter musikken. Men det er rart det der. Av og til når jeg sitter i bilen og hører på klassisk musikk, så kan jeg begynne å tenke på hvordan jeg kan danse til den musikken. Jeg ser bevegelsene for meg.- Så du er en liten koreograf?-Hm, nei du. Jeg vil heller være danser.

Heftig salsa

Musikken smeller i veggene, dansegulvet bølger. Klokken nærmer seg ett og det er lørdag. Det er rå perfeksjonisme og glade amatører. Vi er på "Salsa" i Nedre Slottsgate 15. En tutti-frutti-blanding av et dansested. Afrikanere, latinere, nordmenn og svensker.- Dans er en sånn livskraft. Man får ut så mye, sier Monica Johansson. Øynene er klare og håret utslått. Svenske Johansson er et levende rytmeinstrument hver helg, ikledd leopardtopp.- Bare det at man ser så mange dansende mennesker. Det gir en utrolig god stemning. At man kan blande så forskjellige typer mennesker og at det går så bra, det er noe av det jeg liker best. Her danser alle med hverandre, og det er flott.- Er det viktig å danse?- Ja, sier Monica og svinger på hoftene.Det vrikkes litt mer på "Salsa" enn på Sjømannsforeningen. Ellers er trøkket det samme. Endorfinene de samme. Bruset i blodet det samme. To jenter flirer i et hjørne. Luften er stinn av frodig, fortettet dans.- Når jeg danser kjenner jeg at jeg lever, og det liker jeg.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    For den kresne

  2. OSLOBY

    Gode tips for barn

  3. OSLOBY

    Badetesten 2007

  4. OSLOBY

    Må snakke nå

  5. OSLOBY

    Vi investerer i hage

  6. OSLOBY

    Child Planet, Majorstuen