Osloby

"Slutter vi å hjelpe, mister vi det menneskelige"

Sebastian Stein har arbeidet med ebola-rammede for Leger Uten grenser i Liberia. Om to uker reiser han tilbake – og føler seg svært privilegert.

Det er forferdelig dyrt å bekjempe ebola, og vi trenger all den støtten vi kan få, sier Sebastian Stein. Foto: Johnny Gimmestad

  • Aftenposten Redaksjon

Han har lært seg å sette mer pris på livet etter å ha opplevd hvor kort veien mellom liv og død er.

– Er du redd når du drar ut på oppdrag?

– Jeg drar med en viss bekymring for min egen sikkerhet — og er meg bevisst at det følger en risiko med. Det er sunt med en slik holdning, hvis ikke kan man komme til å kaste seg ut i ting uten å tenke seg om først. Men hadde jeg vært virkelig redd, så hadde jeg ikke reist. Ingen presser meg, det jeg gjør er høyst frivillig.

Kartveggen viser hvor de norske medarbeiderne til Leger uten Grenser befinner seg i verden.

– Du har snart tre års fartstid i Leger Uten Grenser. Var det tøffere til å begynne med?– Den første gangen jeg var ute under borgerkrigen i Syria var det annerledes. Vi ble smuglet over grensen fra Tyrkia og kunne se og høre rakettene slå ned i nærheten. Skummelt!

– Nå har jeg på et vis modnet og lært å vurdere forskjellige typer risiko. Og med ebola kan du langt på vei kontrollere risikoen selv. Følger du våre prosedyrer og bruker vårt hygieneutstyr, så er smittefaren veldig, veldig liten – selv om det alltid er usikkerhetsmomenter.

– Apropos ebola: Hadde du trodd at epidemien skulle bli så ille som den nå er blitt?

– Overhodet ikke. Og det tror jeg ingen hadde regnet med. Hadde vi det, så ville verden reagert annerledes.

– Samtidig er du, midt oppe i tragedien, opptatt av lyspunktene. Hvordan greier du det?

– For meg er det essensielt, og en viktig del av hvordan man motiverer alle som deltar i prosjektene våre, å fokusere på at det arbeidet vi gjør og den hjelpen vi gir er til nytte – uansett – og at det finnes folk som overvinner smitten.

– Er det dette som motiverer deg?

– Ja, det er en viktig del. Den andre er at dersom vi som medmennesker slutter å hjelpe hverandre, så mister vi det menneskelige. Selv om situasjonen på mange måter er desperat, så nekter jeg å godta at dette er uoverkommelig og at ingen ting nytter.

– Min erfaring er at trangen til å hjelpe er noe av det viktigste vi mennesker har felles, uansett hvor og hvem vi er. Det kommer ikke minst til uttrykk gjennom den fantastiske innsatsen til våre mange lokalt ansatte, som selv står midt oppe i tragediene. Ingen er mer motivert enn dem.

– Hvordan er det å forlate åstedet etter noen uker eller måneder – med kurs for et trygt og godt hjemland – mens dine kolleger og dem du skulle hjelpe blir værende igjen?

– Det er ofte da, når jeg setter meg i det lille flyet og bare flyr ut, at jeg føler meg på det stussligste som menneske. Samtidig er det et stort privilegium å kunne velge å takke nei til det gode og trygge livet i Norge i perioder, og heller prøve å redusere den nøden andre steder i verden som svært mange mennesker skulle ønsket seg vekk fra.

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Selv de døde kan smitte. Nå har ebola spredt seg til et nytt land.

  2. VERDEN

    Helseorganisasjon advarer: Ebola sprer seg i rekordhøyt tempo. Nå nærmer det dødelige viruset seg millionby.

  3. A-MAGASINET

    Lønnen er lav, boforholdene elendige og toalettene uten dør. Likevel jubler Lindis Hurum

  4. A-MAGASINET

    – Om jeg får korona, hadde oddsen selvfølgelig vært bedre hjemme i Norge. Men sånn kan jeg ikke tenke.

  5. NORGE

    Plutselig lå Elin Andreassen på bakken med en 900 kilos sparkende ku over seg

  6. DEBATT

    Er menneskeverdet og velferdsstaten på vei utfor stupet?