Osloby

Oslo før: En sønnavind «helt i hundre»

Forfatter Frid Ingulstads bokserie «Sønnavind» er et viktig kapittel i fortellingen om utviklingen langs Akerselva på 1900-tallet. I den første boken om Elise var året 1905. Nå har seriens bok nr. 100 utkommet, og året er 1959.

I januar 2005 lanserte Frid Ingulstad bokserien «Sønnavind» i Hønse-Lovisas hus. Serien beskriver et viktig kapittel i fortellingen om utviklingen langs Akerselva på 1900-tallet. Foto: Line Møller/NTB scanpix

  • Leif Gjerland
    Historieformidler

I januar 2005 lanserte Frid Ingulstad bokserien «Sønnavind». I tillegg til å skildre utviklingen i Oslos historie på 1900-tallet lar forfatteren hovedpersonen Elise bo i historisk viktige hus rundt om på Sagene, i tillegg til å ha «arbe’ på fabrikken».

Det var absolutt ingen dans på roser.

Nedre Vøiens Bomuldsspinderi

I romanserien skildres Elise som spinnerske i Knud Graahs spinneri, som i dag huser kontorer og Wallmans salonger.

Fabrikkbygningen ligger fortsatt vis-à-vis Hønse-Lovisas hus og er et viktig industriminne. Det blir nemlig regnet som starten på industrialiseringen av Norge da Knud Graah kom hjem og bygde opp Nedre Vøiens Bomuldsspinderi etter å ha vært i Manchester og lært om industriens velsignelse midt på 1800-tallet.

I den første boken om Elise var året 1905. Nå har seriens bok nr. 100 utkommet, og året er 1959. Foto: CAPPELEN DAMM

På få år ble det grunnlagt nye fabrikker drevet av fossekraft, og Akerselva ble «Norges industris mor». Den nye industrien trengte tusenvis av flittige hender, noe som ga byen en enorm befolkningsvekst.

Utover på siste del av 1800-tallet kunne derfor Christiania sole seg i glansen av å være Europas hurtigst voksende hovedstad. Men arbeidsdagene var lange og forholdene harde, som det blant annet fortelles om i sønnavindbøkene:

«Endelig ulte fabrikkpipa. Deretter lød ulet fra en av de andre fabrikkene, i en annen toneart, og like etter lød en til, det hørtes ut som pipa til Seilduken. Jentene strømmet ut av hallen, bleke og grimete av utmattelse. I ansiktene deres så Elise sin egen elendighet; tretthet, sult og mangel på søvn.

Kulda bet i nesen og gikk tvers igjennom vintersjalet og det grove stoffet i trøya, åt seg inn gjennom huden, sendte skjelvinger av frost gjennom kroppen, satte seg som en verk mellom ribbeina og fløy som tannpine i bein og armer. Hun hatet vinteren!»

Les også

Oslo før: 2020 blir oslobadenes skjebneår

Vøienvolden gård

I bok nr. 27 flytter Elise og hennes Johan inn i drengestua på den rike og store Vøienvolden gård. Den var en av de mange løkkeeiendommene på den enormt store Bymarka, Christian IVs store gave til byen som felles beiteområde.

Elise arbeidet i Nedre Vøien Bomuldspinderier, som fortsatt ligger rett ved Nedre Vøienfallet, fossen ved siden av Hønse-Lovisas hus. Foto: Leif Gjerland

Men byens ledende menn og rike gårdeiere privatiserte omtrent hele den felles bymarka i løpet av drøyt 150 år. Rådmann Johan Pettersen Bergmann fikk den 117 mål store Vøienvolden gård «for sær umage hand har haft i byens tieneste», som det het, uten at det ble sagt noe om hva ekstra han måtte ha gjort.

I dag er det Fortidsminneforeningen som eier og driver Vøienvolden gård, men i 1900-tallets Sønnavind er gården kommet i familien Berges hender:

«Familien Berge holdt seg innendørs i den nesten uutholdelige varmen. De satt sikkert ikke uvirksomme, de som var etterkommere av haugianere, tenkte Elise. Det var ikke noe galt i det, tenkte hun videre. At en rik mann som herr Berge levde i nøysomhet, han som bodde blant alle de fattige arbeiderne langs Akerselva, var mye bedre enn om han hadde fråtset. Det ville skapt et større skille mellom ham og omgivelsene og kanskje fremkalt misunnelse og ondt blod. Slik det var, hørte hun aldri noen snakke stygt om folkene på Vøienvolden gård.»

Vøienvolden gård er flott og var en av mange løkkegårder i Christianias felles bymark som ble privatisert av de rike. Foto: Leif Gjerland

Maridalsveien 76

Etter at oppgangssagen kom til Norge på slutten av 1500-tallet, ble det etter hvert bygd opp hele 23 av dem langs Akerselva. En oppgangssag er en vanndrevet sag med et rett sagblad som beveger seg opp og ned.

20 av disse sto nær hverandre ved de største fossene. Der slo sagarbeiderne seg ned i små tømmerhus. Det regnes som Norges første industribosetting og fikk navnet «Sagene» etter virksomheten.

Sagarbeidernes mange små trehus på begge sider av Akerselva er i dag stilfullt restaurert og meget populære å bo i. I Sønnavind er Elise på flyttefot og flytter i 1911 litt lenger nedover Maridalsveien for å leie nr. 76, et av de mange arbeiderhusene der sagarbeiderne hadde bodd: «Elise holdt på å pakke. En ny forpakter med stor familie skulle flytte inn på Vøienvolden gård og trengte drengestua. Derfor hadde Johan fått beskjed om at de måtte finne seg et annet sted å bo.

Til alt hell hadde de fått vite at Maridalsveien nr. 76 var til leie. Huset var en eldgammel liten tømmerstue fra slutten av 1600-tallet. Det lå helt ut mot gaten og hadde tre vinduer i første etasje. Over porten var det et kammersvindu, og når man kom inn gjennom portrommet, kom man inn i en liten hage med duftende roser og et epletre.»

Maridalsveien 76 er et av de mange små gamle sagarbeiderhusene langs Akerselva, her i oslotegneren Alf Næsheims strek. Gjengitt med tillatelse fra kunstnerens etterlatte. Foto: Alf Næsheim

Hønse-Lovisas hus

Det mest kjente huset langs Akerselva er utvilsomt Hønse-Lovisas hus, opprinnelig en sagmesterbolig. Det litt underlige er at samtidig som huset er godt kjent av alle, har det aldri bodd noen Hønse-Lovisa der. Det var nemlig Oscar Braathen som brukte det lille huset som bolig for omsorgspersonen Hønse-Lovisa i skuespillet Ungen.

I Hønse-Lovisas hus har det aldri bodd noen Hønse-Lovisa. Men i Sønnavind-serien bor Elise der to ganger. Foto: Leif Gjerland

I dag er det trivelig servering i det lille røde huset ved Nedre Vøienfallet.

Rett etter krigen må Elise flytte fra Maridalsveien 76, og hun bosetter seg for annen gang i Hønse-Lovisas hus:

«To uker senere flyttet de til verksmesterboligen. Da kvelden kom, var alt på plass. Da Elise lå i sengen sin på kammerset og hørte de jevne snorkelydene fra Johan ved siden av seg, ble hun liggende og stirre ut i mørket mens tankene spilte revy. Hun husket da hun flyttet inn hit i verksmesterboligen første gang, så fattige de var og så lykkelige over å ha fått grønt gress utenfor gangdøren. Hun ville savne det lille huset i Maridalsveien, men det var ikke så verst å bo her heller.»

Les mer om

  1. Oslo før
  2. Akerselva
  3. Utvikling
  4. Oslo
  5. Industri
  6. Fattigdom

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Gatelangs i Sandakerveien: Fra Nordpolen til Hønse-Lovisas hus

  2. OSLOBY

    Mannen som er siktet for Prinsdal-drapet, er utlevert fra Ungarn

  3. OSLOBY

    Pågripelse og ny siktelse i Prinsdal-drapet

  4. OSLOBY

    Oslo før: 2020 blir oslobadenes skjebneår

  5. OSLOBY

    Ingen etterretningsopplysninger før drapet

  6. OSLOBY

    Politiet er inne på Oslo S hvor en mann ble knivstukket tirsdag kveld