Osloby

Et ransoffers historie

En kveld i februar i 2009 skulle jeg bli en av de flere hundre som årlig ranes på åpen gate i Oslo.

Ved kjøpesenteret Gunerius i Oslo sentrum ble artikkelforfatteren utsatt for ett av de mange hundre personranene som skjer i Oslo årlig. STEIN J. BJØRGE

  • Henning Carr Ekroll
    Nyhetssjef

Det var 21. februar 2009, og klokken hadde passert fire om morgenen. Utestedene i Oslo sentrum var stengt, kvelden var over, og en 23 år gammel mann var på vei hjem til leiligheten på Tøyen.

Jeg tuslet oppover høyre side av Storgata mens jeg forsøkte å forfatte en tekstmelding. Det var omtrent ved kjøpesenteret Gunerius jeg ble oppmerksom på en gruppe unge menn med vestafrikansk utseende. De ville selge meg hasj, noe som ikke var spesielt oppsiktsvekkende. Alle som ferdes mye i Oslo sentrum vet at åpenlyst narkosalg er like normalt som regnvær i Bergen.

Jeg svarte avvisende, og la til en spydig kommentar som sikkert var unødvendig. Da skjedde ting fort: Et slag i ansiktet, mobilen forsvant ut av hånden min. Nye slag og spark fra flere par med lange armer og bein. Jeg ble kastet i bakken, og merket ukjente hender forsyne seg av innholdet i lommene. Og bare noen sekunder senere, like plutselig som det hele startet, forsvant alle oppover Brugata. Jeg reiste meg opp og forbannet dem, mens jeg registrerte en rød boblejakke forsvinne raskt rundt hjørnet.

Henning Carr Ekroll er journalist i Aftenposten. Eirik Bjørklund/Aftenposten

For få sekunder siden hadde jeg blitt en av de nesten 1000 menneskene som skulle bli ranet i Oslo dette året. Og egentlig var det ingen grunn til å være overrasket: Ranet skjedde akkurat der konsentrasjonen er størst, mellom Oslo S og Grønland. Jeg var mann, som 85 prosent av ofrene. Under 30 år, som 60 prosent av oss. Og ranet hadde skjedd mellom klokken 21 og 6 om morgenen, slik 80 prosent av ranene gjorde.

Et representativt utvalg

Gjerningsmennene som forsvant rundt hjørnet, kunne, om de reflekterte over sin egen situasjon, funnet seg selv i en lignende, typisk kategori: De var menn, som 97 prosent av gjerningspersonene. De var under 30 år, som 9 av 10. Og de tilhørte den halvparten av ranere med afrikansk eller asiatisk bakgrunn.

Sentrum politistasjon var 100 meter unna, uten at det hadde noen preventiv virkning. Men det var i alle fall kort vei å gå for å levere anmeldelsen, fra der jeg sto rasende og mobilløs under Gunerius’ blå neonlys.

Jeg hadde flaks. Signalementet «rød jakke» var nok til at politiet kunne pågripe en av gjerningsmennene like etter. I jakken fant de min mobiltelefon, som han senere, under rettssaken, forklarte at han hadde «tatt den med seg» fordi jeg hadde «mistet» den. Han var ett år yngre enn meg og levde på 5400 kroner i månedlig sosialstøtte.

Jeg var ikke den eneste som ble ranet av denne gruppen. Da dom ble avsagt i Oslo tingrett i november samme år, ble tre personer dømt for å ha truet til seg eiendeler fra flere andre: To menn ble fraranet mobiltelefoner i henholdsvis Kristian IVs gate og Stortingsgata i mai. En annen mann ble truet til å gi fra seg minibankkortet sitt i april. I påvente av at straffesaken rakk også «min» gjerningsmann å bli tiltalt for legemsbeskadigelse av to menn, også dette i Oslo sentrum.

Vår by, ikke deres

De tre fikk henholdsvis ett år, ti måneder og seks måneder i fengsel for ranene. I dommen er det også anført at «ingen av de fornærma ble fysisk skadet eller har hatt plager i ettertid, og det har ikke vært ønske om oppreisning».

For min egen del var opplevelsen ikke mer traumatisk at jeg stanset for å kjøpe kebab på vei hjem (bankkortet lå heldigvis i innerlommen).

Jeg har aldri vært redd eller bekymret i Oslo sentrum siden dette skjedde, og følger stort sett «raskeste vei mellom to punkter er en rett linje»-prinsippet når jeg beveger meg, uavhengig av hvor mange pågående narkotikaselgere jeg måtte møte på.

Dette gjør jeg ikke bare av praktiske årsaker. Min reaksjon på hendelsen var snarere sinne, fremfor redsel. Det å frata andre mennesker deres private eiendeler med bruk av vold og trusler, kun for å oppnå personlig økonomisk vinning, er en dypt krenkende handling mot enkeltindividets integritet. Litt enklere sagt er det smålig, provoserende og fullstendig uakseptabelt.

Det å ta høyde for slike hendelser, ved å kategorisere deler av byen som en risikosone man bør unngå, er for meg vanskelig å erkjenne. Vi kan ikke ha en situasjon hvor kriminelle får definere bevegelsesfriheten til lovlydige borgere. Dessverre virker det tidvis som om situasjonen i Oslo sentrum er nettopp slik.

Fryktens konsekvenser

For mange av de tusenvis av andre som er blitt ranet i Oslo de siste årene, og deres nærmeste, er det å praktisere slike prinsipper ikke like lett. Mange har blitt utsatt for langt grovere trusler, vold og overgrep enn det jeg ble. De blir redde for å gå ut, holder seg unna deler av byen – og kanskje verst av alt: De blir redde for spesielle grupper mennesker.

Og her viser dessverre statistikken at dette er grupper som, minst av alt, trenger ytterligere stigmatisering. Vi vet at det er mange unge menn med «afrikansk utseende» som står bak disse ranene. Denne vissheten kan bidra til forsterkede fordommer mot grupper der integrering allerede er en utfordring. Det kan bli en ond sirkel, noe som i seg selv understreker hvorfor det haster å få gjort noe med dette problemet.

Oslo-politiet sier at innbyggerne må ta forholdsregler fordi Oslo er en «global by». Forholdsregler er vel og bra, men dette kan være en avsporing. Det er 121 land i verden som har større hovedsteder enn Oslo. Bykjernen, der den største andelen av ranene skjer, er knapt en kvadratkilometer stor.

At det ikke er mulig å etablere justispolitiske virkemidler som kan begrense åpenbart narkosalg og personran i et så geografisk begrenset område, er vanskelig å forstå. Å si til unge menn og kvinner at man «ikke bør være beruset» er et velmenende råd fra politiet, men alle vet at norsk alkoholkultur ikke endrer seg fordi noen i blå uniform ber dem drikke mindre.

Tilfellet New York

Det er fristende å bruke verdensmetropolen New York som en historisk eksempel hvordan man faktisk kan få bukt med alvorlig storbykriminalitet.

Da mine foreldre besøkte byen på 80-tallet ble de fysisk stoppet av hotellpersonalet da de ville ut i bydelen Queens. Det var livsfarlig, fikk de vite. I 1990 var det 2260 drap i New York. Antallet ran var 112.300 – pluss de som aldri ble anmeldt (statistikkgrunnlaget her er basert på storbyområdet, som da hadde rundt 18 millioner innbyggere).

Ordfører Rudolph Giuliani nektet å akseptere dette. Byen innførte en nulltoleranse-politikk, der all kriminalitet ble slått knallhardt ned på. Det ble satset på massiv uniformert tilstedeværelse i de mest belastede bydelene. I fjor var antallet drap redusert til 412 og antallet ran 28.000. Jeg har selv spasert rundt i både Brooklyn, Queens og Harlem på kveldstid, uten å oppleve noe ubehagelig. Det ville vært utenkelig å gjøre noe slikt for 20 år siden.

Det er store forskjeller, på både godt og vondt, mellom norsk og amerikansk justispolitikk. Men med resultatene fra New York i bakhodet, så er det fristende å lure på hvorfor det er så vanskelig å ivareta trygghetsfølelsen til innbyggerne i det som i internasjonal målestokk er en småby.

I august sa FrPs nestleder Per Sandbergtil eget partis nettsted at han «ikke vil akseptere en utvikling i retning av såkalte «no-go»-områder som man har i mange andre land».

Nå har partiet fått justisministeren. Og hvis Frp er usikker på om disse områdene finnes, så er det jo bare åta en titt på dette kartet, der Oslo-innbyggere forteller hvorfor de er redde for å gå gjennom deler av sentrum og Grønland-området om kvelden.

  1. Les også

    To personer ranet på Grønland

  2. Les også

    Politiet sporet ransutbytte til mobilsjappe i Oslo

  3. Les også

    Mobilraner utskrevet fra sykehus

  4. Les også

    Klager på politiets voldssiktelse mot ransofferets redningsmann

  5. Les også

    Oslo-ran nr. 100 i oktober

  6. Les også

    Vil bruke 50 millioner på flere vektere i Oslo

  7. Les også

    Oslo-politiet øker patruljeringen på grunn av ransbølgen

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Politiet ønsker tips etter knivstikking i Oslo

  2. OSLOBY

    Unge har ranet 59 personer på to uker

  3. NORGE

    Raner for å betale narkogjeld

  4. OSLOBY

    Han er en av Oslos yngste politiske ledere. Da han gikk hjem fra Rådhuset, kom angrepet uten varsel.

  5. OSLOBY

    Oslos verste ransbølge på nesten fem år

  6. DEBATT

    Dopsalg kan ikke få dominere i noe boligområde slik det gjør på Grønland