Osloby

Oslo før: I koleraens tid måtte folk i karantene på Hovedøya

På Oslo havn har Christian Radich heist det gule flagget som varsler smittefare om bord, og de som ankommer Gardermoen fra utlandet må direkte i karantene. På 1800-tallet ble smittefarlige syke lagt i karantene på Hovedøya.

Det lille og relativt utilgjengelige «Hovedøen Lazareth» ved skipsleden ytterst på Hovedøya, var en gang et godt utstyrt minisykehus. Ukjent fotograf ca. 1910 / Oslo Bymuseum

  • Leif Gjerland
    Historieformidler

Det var først og fremst tarminfeksjonen kolera som man den gang forsto at man måtte prøve å isolere. Den ga diaré, var smittsom og kom i bølger. Men uansett ulikheter med dagens korona, har kanskje beretningen om hvordan den ble håndtert likhetspunkter med det vi akkurat nå er midt oppi ...?

Økt reisetrafikk

Fra midten av 1800-tallet ble den nye industrien bygget opp langs Akerselva. Den trengte arbeidskraft, og folketallet nærmest eksploderte og gjorde Christiania til Europas hurtigst voksende hovedstad. Den økte industrien førte selvsagt også til et sterkt oppsving i handelen, og Christiania havn ble bygget ut for å kunne ta imot de stadig hyppigere skipsanløpene.

Det endret Christiania i løpet av 1800-tallet fra å være en småby på ca. 10.000 borgere til å bli en stor og viktig handels- og industriby med ca. 230.000 innbyggere. Men denne utviklingen på 1800-tallet innebar også en farlig økning, det ble et hundreår for de store epidemiene.

Før smittekildene ble oppdaget, ble kolera og andre epidemiske sykdommer sett på som uforutsette besøk av den skjebnesvangre døden. Ill: Centre for Undervisningsmidler

Slurv med karantenebestemmelser

Europa fikk sin første dødbringende koleraepidemi i 1817 uten at den nådde Norge. Men i 1833 ble Christiania rammet, og det måtte opprettes egne kolerakirkegårder. Men siden den da primært rammet de fattige forstedene, slo borgerskapet seg til ro med at smitte og død var Guds straff for fattigdom og synd. Det viste seg å være en lite holdbar sannhet, for i 1850 kom en ny epidemibølge som hverken tok hensyn til stand, formue eller bosted. Det var kanskje da det ble innført en begrenset karantene for ankomne skip.

Tre år senere ble det en enda verre epidemi. I 1853 ble nemlig karantene for skipsfart opphevet, og samme sommer kom dampskipet «Nordkapp» fra Danmark til Christiania med kolerasmitte om bord. En syk sjømann ble lagt inn på Rikshospitalet, og ikke lenge etter ble både pasienter og vaskekoner syke.

Deretter ble nesten en tredjedel av bybefolkningen smittet av kolera, og egne «kolera-lazarether» ble opprettet i Christiania i flere av forstedene: Nå hadde
man nemlig oppdaget at isolasjon minsket utbredelse av epidemiene. Derfor ble syke pålagt å henge et fareskilt ved inngangsdøren.

I flere år etter at karantenestasjonen var flyttet til Ullevål, lå bygningene etter det tidligere «Hovedøyen Lazareth» godt synlig fra forbipasserende båter. Ukjent fotograf / privat eie

Les også

Oslo før: Dette kunne blitt Oslos stortingsbygg

Litt for sene tiltak

Den siste koleraepidemien i Norge var i 1873. Først nå tok man det på alvor å hindre at det kom smitte til byen. Derfor hadde «Christiania Sunnhedskommisjon» året før denne siste epidemien fått opprettet «et Epedemilazareth for 13 Patienter paa Hovedøen, nærmest beregnet på Patienter, som måtte ankomme hit med Fartøier fra Udlandet».

Slik skulle mulige smittebærere isoleres på dette nye «Hovedøen Lazareth» ytterst på Hovedøya, bortgjemt for besøkende på øya, men rett ved skipsleien vis-à-vis Bleikøya. I tillegg til å ligge lagelig til ved skipsleien inn mot byen, var datidens Hovedøya strengt militært område med generelt adgangsforbud for sivile.

Etter at karantenestasjonen ble anlagt der i 1872, hadde skuter med smitte om bord plikt til å varsle ved å heise det gule smitteflagget som signaliserte behov for å landsette syke.

Rester av hustufter ytterst på Hovedøya er i dag det tydeligste tegnet på at det her en gang lå et isolert lasarett som fastboende overtok da sykehusdriften ble lagt ned i 1931. Leif Gjerland

Bratt og utilgjengelig

I dag forbinder vi Hovedøya med et lett tilgjengelig badested med sommerlige fotballspark på den store sletten og hyggelig rusleturer rundt i de flotte ruinene etter cisterciensernes middelalderkloster. Men Hovedøya er egentlig to høyder på hver sin side av sletten. Går du over den store sletten og inn på høyden bortenfor, kommer du til den mer utilgjengelige delen av øya.

Til å begynne med følger du bare de gamle militærveiene som etter hvert går over i tydelige stier. Fortsetter du videre i retning Bleikøya, stuper den stadig svakere stien brått og bratt ned mot fjorden. Der får du til slutt krabbet deg ned til den gamle karantenestasjonen, den som samtiden kalte «Hovedøyen Lazareth». Vel nede vil du kunne lete deg frem til forbausende mange rester av murer, kjellere, flaggstangstativ og en mengde rustne kjøkkenredskaper.

Den dårlige tilgjengeligheten var selvsagt tilsiktet, for her skulle man isolere smittsomme sykdommer. Og isolasjonen var nødvendig, for smittefaren vokste som sagt om kapp med Christianias utvikling. Slik bygde man opp et avskåret lite sykehussamfunn der inntil 13 sjøfolk og skipspassasjerer lå og ventet på kanskje å bli alvorlig syke. Så nær det pulserende bylivet, men likevel så langt fra det .

Les også

Oslo før: Strømsveiens dramatiske historie

Overført til Ullevål

I løpet av sine 60 års virke utvidet «Hovedøen Lazareth» driften og omfattet etter hvert fire bygninger. Men etter at Ullevål sykehus ble utbygget på 1920-tallet, ble driften av smittevernstasjonen på Hovedøya overført dit, og i 1931 ble lasarettet på Hovedøya lagt ned.
Bygningene ble deretter tatt i bruk som boliger, noe de også var under krigen.

I etterkrigstidens bolignød bodde det derfor folk i alle lasarettets hus, slik det også bodde folk i
de mange soldatbrakkene etter krigsårenes «Lager Hovedøen». Ungene som bodde her, må ha
hatt en tøff skolevei om morgenen, opp det utilgjengelige bratthenget over til båten ved dagens fergebrygge.

På slutten av 1960-tallet ble hele Hovedøya avfolket og den gamle karantenestasjonen tatt i bruk av Havnepolitiet i Oslo, før de senere flyttet til Akershuskaia. Deretter ble husene revet, helt til det nå bare står rester av grunnmurene og noen gjenglemte og rustne kjøkkenredskaper tilbake. Ett minne står igjen i all tydelighet: Den fiskerike sandbanken som ligger rett
utenfor der karantenestasjonen lå, kalles fortsatt «Lasarettet».

Karantenestasjonen og klosterruinene var det eneste som ble ansett som så betydningsfulle at de i 1908 ble angitt på Kristianias omegnskart. Kartverket

I dag skjuler trær og buskvekster de mange mere aner enn ser vi rester etter brygge og bygninger rett innenfor. Leif Gjerland

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Oslo før
  3. Karantene

Koronaviruset

  1. VERDEN

    Svensk statsråd bekymret for det nordiske samarbeidet

  2. POLITIKK

    Verden står for tur: Slik skjer neste trinn i åpningen av grensene

  3. OSLOBY

    Labre forventninger ved Oslo-attraksjoner tross gjenåpning for europeiske turister

  4. VERDEN

    12 land opplyser at de fremdeles ikke har koronasmitte

  5. VERDEN

    2500 ansatte, men ikke en eneste er smittet av korona. Slik får de det til.

  6. ØKONOMI

    NHO vil ha vekk koronakravet om bordservering