Osloby

«Stjernepianist med grei dag på jobb»

Det har vært en opplevelse å dele rom med Hancock igjen, men kvelden ble ikke helt den begivenheten jeg hadde håpet.

  • Arild R. Andersen

Vår vurdering:

4 av 6

Herbie Hancock leverte på det jevne under Oslo Jazzfestival, mener vår anmelder. ARKIVFOTO: Vidar Ruud, NTB scanpix

I dagene før denne solokonserten med Herbie Hancock i operaen, har jeg tenkt på hvilken betydning han har hatt for min egen dannelsesreise i jazzen, og jeg har spilt meg gjennom mannens historiske plater. I 1971 hørte jeg Mwandishi-bandet til Hancock i Molde, sekstetten med Bennie Maupin og Eddie Henderson i besetningen, og etter den opplevelsen i byens kino, var den amerikanske pianisten etablert som en veiviser.

Fløy inn flygel fra Amsterdam

Året etter kom albumet Crossings , som styrket båndene til Hancock. I denne post-Miles perioden var det el-pianoet som var amerikanerens hovedinstrument, og jeg har fortsatt en forkjærlighet for det som kom ut den gangen. Denne kvelden i Oslo, 50 år etter at Herbie Hancock var i platestudioet i New Jersey og spilte inn albumet Maiden voyage, står det akustiske flygelet sammen med computere og elektronisk keyboard og venter på 75-åringen på scenen. Utstyret står der som et bilde på denne mannens musikalske liv og virke gjennom en fantastisk karriere. Herbie Hancock er levende jazzhistorie i begrepets utvidede betydning, og dette åpenbare faktum gir kvelden et snev av begivenhet før han har endret scenen. Når han slentrer inn og starter dialogen med publikum, fremstår Hancock som totalt ujålete, selv om han har fått fløyet inn et flygel fra Amsterdam, og han takker byen Oslo for et strålende ukesopphold. Han formidler at han ikke helt vet hva han skal gjøre og lurer på om vi er klare for improvisert musikk, skapt i øyeblikket. En fullsatt sal gir mannen sitt ja.

Stevie Wonder-funk

Hancock starter konserten med å hente frem lyden fra en gonggong og slår samtidig an en humoristisk tone. Deretter setter han i gang et elektronisk lydbilde som han improviserer akustisk over. Det låter ikke spesielt spennende. Denne formen som etter hvert er mye utprøvd, har godt av noe mer, enten det er snakk om dynamikk eller motivert kjølighet. Hancock henter inn stilmarkører fra mange sider av amerikansk musikk og formidler med virtuosens evne. Jeg opplever ikke at han gjennomlever sine mest inspirerte øyeblikk. Så leverer han en kort sekvens Stevie Wonder-funk og får publikum til å more seg gjennom en collage av stemmeeffekter fra den svarte musikken. Deretter går det inn i en syntetisk trommegroove som pianisten leker seg med. Jeg tenker på hva et levende band kunne gjort med dette stoffet. De fineste partiene gjennom konserten, er knyttet til det rent akustiske og særlig der Hancock nærmer seg balladen. Når han gir seg tid til å utvikle idéer, dvele og ornamentere, er han på sitt beste. Mot slutten er det nettopp det han gjør, lar stoffet synke, og da opplever jeg at han virkelig er inne i sitt eget. For meg hadde det holdt lenge med flygel på scenen denne kvelden. Selvsagt får den store musikeren den applausen en legende fortjener. Som ekstranummer er volumet hevet, og «Watermelon man» får en omgang som blir sittende i kroppen. Det har vært en opplevelse å dele rom med Hancock igjen, men kvelden ble ikke helt den begivenheten jeg hadde håpet.

  1. Les også

    10 tips til helgen

  2. Les også

    «Not allowed in Norway»

  3. Les også

    25 konserter du bør få med deg i august

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Anmeldt: Jan Garbarek gir Oslo Jazzfestival en gyllen start på 30-års-jubileet

  2. OSLOBY

    Oslo Jazzfestival: Her er noen av høydepunktene

  3. KULTUR

    Konsertrekke i særklasse

  4. KULTUR

    Ingen får klavermusikken til å flyte, skimre og svinge som Maria João Pires

  5. KULTUR

    Plateanmeldelse: Hanna Paulsberg treffer blink med en svenske

  6. KULTUR

    Aurora overbeviser, også på skjermen