Osloby

The Last Shadow Puppets: Grumsete lyd, sjarmløst og elendig vokal

The Last Shadow Puppets druknet i en smørje av lyd og slaktes av vår anmelder på Øyafestivalens åpningsdag.

- Begge guttene har en utstråling du bare kan ha når du har fortalt deg selv at du er rockestjerne så lenge at du tror på det selv, skriver Aftenpostens anmelder om The Last Shadow Puppets. Skjermdump

  • Malin Kulseth

Vår vurdering:

2 av 6

The Last Shadow Puppets på Øyafestivalen

Amfiet, onsdag 16.45

Terningkast: 2

Publikumstall: 7500

The Last Shadow Puppet stormet inn på de britiske hitlistene med debutalbumet The Age Of Understatement i 2008. Åtte år senere er Arctic Monkeys-frontmann Alex Turner og Miles Kane fra litt mindre kjente og nå oppløste The Rascals tilbake i spillet med albumet Everything You’ve Come To Expect.

Og hva kan vi egentlig forvente når de spiller på årets Øyafestival? Tidligere i år havnet de i sentrum av en liten kontrovers da musikkjournalisten Rachel Brodsky fra Spin Magazine skrev om den lette seksuelle trakasseringen hun ble utsatt for av Kane under et intervju.

Situasjonen var relativt ufarlig og Kane beklaget seg til journalisten i ettertid, men historien bygget opp under den allerede arrogante tonen som gjenspeiles i den infantilt tilbakeskuende musikken deres.

  • Vi har laget guide til årets Øya-festival. Her er alt du trenger å vite om festivalen.

Grumsete lyd

Konserten åpnes med strykere, men allerede ved første anslag er lyden så grumsete at det absolutt ikke har den imponerende effekten det kunne hatt. Hovedpersonene kommer inn på scenen med resten av bandet og vi blir umiddelbart fanget i en smørje av lyd.

Miles Kane ser ut som han jobber administrativt med en engelsk fotballsupporterklubb, Alex Turner ser ut som han er slapt stylet for en rolle i en billig syttitallskomedie. At han tidligere var sammen med verdens best kledde kvinne synes ikke på scenen i dag. Begge guttene har en utstråling du bare kan ha når du har fortalt deg selv at du er rockestjerne så lenge at du tror på det selv.

Underveis i konserten skriver min far til meg på sms at engelske band ofte høres ut som en kasse kaniner, og det er den mest treffende beskrivelsen for denne konserten.

Les også

Motespesial: Slik unngår du å dumme deg ut på Øya

Sjarmløst

Kanes solosanger er de svakeste, og deres barnslige forsøk på å alludere litt homoerotikk på scenen generer neppe noe fuktig undertøy hos noen tilstede i publikum.

Midt i den sjarmløse comebacksingelen «Bad Habits» forsøker de å innsmigre seg hos publikum med noe slarv om at de elsker sitt Oslo på en solfylt ettermiddag. Publikum spiller med og jubler lett, men det sier ærlig talt mer om en mentalitet blant festivalpublikum jeg ikke vil gå videre inn på, enn det gjør om guttenes innsats på scenen.

Før «Miracle Aligner» understreker Turner at han har «a big guitar for this one». Dessverre gjør ikke størrelsen på gitaren at vi hører den noe bedre, og vokalen er ubehjelpelig i alt ståket.

Elendig vokal

Konserten fortsetter uten videre bravur. Lyden er så dårlig at det etterhvert blir vanskelig å skille låtene fra hverandre, men de har alle det til felles at de marsjerer i takt til en utdatert tromme.

Det blir et lite opphold mens Turner og Kane lurer på hva de skal gjøre nå, skal de gjøre en coverlåt, kanskje? Ja, det skal de. Kane kaster seg smilende over gitaren før de maltrakterer David Bowies «Moonage Daydream».

Solen forsvinner og det begynner å regne igjen før bandet avslutter.

  1. Les også

    «Hvorfor starte Øyafestivalen med et smell når man har Bratland til å varme oss mykt i gang?»

Les mer om

  1. Øyafestivalen
  2. Anmeldelse
  3. Musikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Arctic Monkeys’ snodige månelanding

  2. OSLOBY

    Dette synes publikum om årets line-up

  3. OSLOBY

    Øya-budsjett i 1999: 400.000
    Øya-budsjett i 2016: 69 millioner

  4. OSLOBY

    Overskudd og energi fra Dagny

  5. OSLOBY

    Band of Gold: Et regn av gull

  6. OSLOBY

    Anmeldelse: Farao