Osloby

Spiller for døve ører

I 122 år har kommunikasjon vært Oslo Døves Sportsklubbs store styrke og svakhet.

I ODSK går det meste på tegnespråk. Her pisker kaptein Katrine Terpstra i gang laget før andre omgang mot Skeid.

  • Karl Martin Jakobsen

Når ballen treffer skoen er det stum panikk inne i sekstenmeteren til Oslo Døves Sportsklubb. Tre spillere står ved første stolpe, to foran keeper, men ingen dekker rødtrøya fem meter bak.

Keeper Tanja Aas veiver vilt med armene, til ingen nytte. Signalene hennes møter bare rygger, og snart svever ballen over henne i en vakker bue. 1-0 til Skeid.

- I kamp frykter jeg mitt eget forsvar vel så mye som motstanderens angrepsspillere, sukker veterankeeperen når hun plukker ballen ut av nettet.

Tegnspråk på banen

Oslo Døves Sportsklubb er Norges eldste idrettsforening for tunghørte, og ved siden av fotballen driver de med idretter som svømming, golf og skyting. På årets første ordentlige høstdag møter de mesterlaget Skeid, en motstander som knapt har sluppet inn mål i løpet av hele sesongen.

Likevel er det ikke bare fotball som skiller de to lagene. Der en svak frostrøyk står ut av munnen til skeidspillerne når de roper beskjeder seg imellom, må spillerne fra ODSK nøye seg med armbevegelser og virring med hodet. Lagets spiss blir omringet gang på gang uten at hun selv merker det, og når Skeid går opp til 3-0, tar keeper Aas frustrasjonen ut på stolpen. Hun sparker til og banner.

- Kommunikasjonen er nok vår største svakhet. Vi kan for eksempel ikke høre når noen kommer opp bak oss, sier Tanja Aas vel inne til pause.

Lite og tett miljø

Hun står ytterst i sirkelen av jenter mens kaptein Katrine Terpstra tegner opp taktiske trekk ved hjelp av to grønne Nike-sko og en leggbeskytter. Samtalen bølger frem og tilbake, og tempoet går fortere og fortere i takt med at flere henger seg på. Latter, sinne, samt en aldri så liten dose oppgitt ironi blander seg med den fuktige luften. For utenforstående er det nesten som å være i et fremmed land, der du hverken forstår språk eller kroppskodene.

Futsal er det nye store innen døveidrett, men Federico Gianasso og Mahammed Hassan er ikke helt enige om hvordan det skal spilles. Karl Martin Jakobsen

- Hun sier at det må jobbes tettere sammen defensivt. Sånn som det er nå blir vi for ensomme mot angrepsspillerne til Skeid, oversetter lagleder Kristine Netskar Trobe.Tall fra 2012 viser at det finnes 700.000 med hørselshemning i Norge, og at de aller fleste av disse er eldre. Bare rundt 5000 er helt døve. Miljøet for unge hørselshemmede er tett, og mange av jentene på ODSK kjenner hverandre godt fra før. Trobe forteller at laget består av en blanding av tunghørte og folk som ikke hører noe som helst. Noen fra Akershus, andre bor rett rundt hjørnet, men fellestrekket er at de spiller fotball for moro skyld. De er ikke topptrente alet opp med proteinkalkulator og personlig trener. Derfor nøyer hun seg med et skuldertrekk når hun blir bedt om å kommentere prestasjonene utpå matten.

- De er ikke så aller verst. Vi har tapt mye mer før, mot betydelig dårligere lag. For oss er det viktigste å spille fotball sammen, forteller Kristine Netskar Trobe.

Tapte stort

Rett etter avspark tar ODSK over spillet. Etter litt klabb og babb på egen banehalvdel kommer det en lang ball opp fra keeper Aas. Denne gangen har angriperne rukket å orientere seg, og få sekunder senere er reduseringen et faktum. Folk hopper opp og ned på sidelinjen, men Guro Rugseth hører hverken klappingen eller fløyta som går. Hun er født døv og er en av dem som har lengst fartstid i ODSK. I en kortere periode spilte hun for Kjelsås.

- Da jeg spilte for Kjelsås, følte jeg meg som en hodeløs kylling på banen. Jeg forsto ingenting av det som ble sagt. Her er det mye enklere, understreker Rugseth med hendene.

Så tar hun seg til hjertet og smiler. Rugseth forteller at hun ville sluttet med fotballen om det ikke hadde vært for ODSK. Her får hun et bifallende nikk fra Katrine Terpstra. Det at folk spør om hvorfor Terpstra ikke hører ting, hvor dårlig hun hører, og hverdagslige misforståelser er en stor del av livet utenfor fotballbanen. Et evig mas hun ikke kommer fri fra.

- Litt av greia med ODSK er at vi slipper å føle oss underlegne. I hverdagen må vi unnskylde oss hele tiden for at vi ikke hører, påpeker Terpstra.

Tøffe mot døve

I bakgrunnen spretter motstanderen champagnen, noe som gjør stillheten hos ODSK ekstra påfallende. De to lagene har tatt hverandre i hendene og utvekslet høflige smil. Kanskje fordi de er gode mennesker, kanskje fordi det rette laget har vunnet 6-1. Likevel er det ikke alltid like rosenrødt mellom ODSK og motstanderne de møter. Jentene forteller at det ofte har haglet med ukvemsord og stygge gloser i deres retning.

- De tror ikke at vi merker det, men det er ganske sårende, forteller lagleder Kristine Netskar Trobe.

Døvefotball lite i Norge

- Det var jeg som ødela alt. Fikk rødt kort i herrekampen, taster Federico Gianasso, etter å ha slengt seg inn i baksetet på bilen til Guro Rugseth.

Italieneren gliser bredt og rister på hodet. Han må ty til telefonen når han forteller om sitt underlige møte med norsk sportskultur.

Gianasso rister på hodet og småler av langrenn, skihopp og Petter Northug, merkelige ingredienser i en idrettskultur etter hans skjønn.

- Her er døvefotball ikke på langt nær like stort som i Italia. Der har vi ofte mye publikum, og i futsal får vi til og med penger for å vinne, lyser det fra skjermen.

Futsal stort blant døve

I bilen kommer det også frem at det er futsal, eller innefotball, som er det store innen døvefotballverdenen. I Norge er døvefotball regnet som breddeidrett, noe som betyr at landslaget for døve egentlig ikke regnes som et landslag.

- Og vi er heller ikke mange nok til å stille eget landslag i vanlig fotball. Reisene må vi betale selv, og det er det ikke alle som har råd til, kommer det fra fremsetet, før Gianasso slippes av ved studentbyen på Bjølsen.

Dagen etter har tussmørket også senket seg over Bjørnholthallen. Den digre kolossen ligger ensomt til der Oslo holder på å bli Akershus og stillheten brytes bare av fjerne dunk inne fra anlegget.

De er ikke mange i dag, og behovet er stort for en målvakt. Når klubbens daglige leder, Thomas Hansen, dukker opp, har han på seg fleecegenser og solide støvler. Det stopper ikke ham.

- Da setter dere i gang med øvelsene mens jeg snakker med journalisten. Så henger jeg meg på, sier han energisk.

Thomas Hansen forteller at det ikke går særlig radig med rekrutteringen nå for tiden. Hansen teller 200 medlemmer og legger til at politikernes ønske om å vrake døveskoler til fordel for «vanlige» klasser ikke har vært positivt for ODSK.

- De vet jo ikke hvordan de skal finne oss. Før hadde vi mange av dem, men nå har vi bare Vetland og Nydalen her i Oslo, sier han.

Løsningen er blitt å holde egne fotballskoler, der mange av klubbens voksne spillere fungerer som trenere. Dermed er ikke sesongen over, hverken for futsalspillere eller for dem som trives ute på gresset.

- Også er det Døvemesterskapet i oktober. Der satser både jentene og guttene på å slå vår store rival Trondheim, for nå er vi lei av å komme på annenplass, slår Hansen fast.

  1. Les også

    Idrettsprofessor vil fjerne speil fra treningssentrene

  2. Les også

    - Intoleranser er blitt en unnskyldning for slanking

  3. Les også

    Advarer mot skolemelk med smak

Relevante artikler

  1. FOTBALL

    Norge videre til semifinale etter vinnermål på overtid

  2. FOTBALL

    På Sotra satses det for fullt på jentefotball. Klare planer skal få enda flere med.

  3. FOTBALL

    Rosenborg-keeper ble årets spiller i Eliteserien

  4. FOTBALL

    Nærmer seg verdensrekord etter mål mot Norge

  5. FOTBALL

    Braaten: - Har kost meg på sidelinjen de siste månedene

  6. FOTBALL

    16-åring scoret da Klepp banket Vålerenga i seriepremieren