Osloby

Fredrik Fasting Torgersen er død

Før han døde ga han ut en bok med dikt og egne fotografier.

  • Harald Fossberg
    journalist

Fasting Torgersen, som døde 80 år gammel, er trolig mest kjent fra en av Norges mest oppsiktsvekkende drapssaker på 50-tallet. Den endte med at han ble idømt livstids fengsel og ti års sikring i 1958. Da var han 23. Etter år i 16 år i fengsel ble han løslatt i 1974. Da var han 40.

Torgersen hevdet hele tiden at han var uskyldig, og etter løslatelsen kjempet han og hans støttespillere for å få saken gjenopptatt flere ganger, uten hell.

I fjor samlet han egne fotografier fra Oslos skyggeside på 70-tallet i en bok, med flere dikt fra hans hånd. I den anledning møtte Aftenposten Fasting Torgersen på Galgeberg Corner, et steinkast fra der han bodde siden midten av 80-tallet.

– Jeg har egentlig skrevet dikt siden jeg var i 15-årsalderen. Har alltid med papir og blyant der jeg skriver ned notater, så får jeg se om det blir til dikt. Det ble faktisk brukt mot meg i rettssaken i 1958 av rettspsykiateren: «Han skriver nærmest hva man betegner som prosadikt, uten mening og rytme».

Idrettsgutt

Fredrik Fasting Torgersen vokste opp på Lille Tøyen.

afp000695671.jpg Fredrik Fasting Torgersen/Spredet forlag

— Jeg gikk på Løren skole. Var interessert i idrett, var aktiv fotballspiller, havnet på kretslaget – og ble tatt ut til juniorlandslaget. Jeg løp 100-meteren på 10,8 for Tjalve, og spilte fotball på Løren, røper Fasting Torgersen.Det hendte at gutta tok en tur bort på «Renna», eller restaurant Rendezvous, ved Sinsenkrysset.

— Det ble noen øl der, ja, humrer han.

— Husker vi la en femtiøring på jukeboksen for å høre musikk.

Interessen for fotografering kom under soningen.

— Jeg leste et avisinnlegg der en dame spurte hva som krevdes for å bli fotograf. Svaret var ganske enkelt: «Fantasi». Jeg tenkte, jøss, det kreves ikke mer? Har aldri vært noe teknisk vidunder og heller aldri skjønt finesser og dyre kameraer. Da jeg slapp ut, kjøpte jeg et kamera og begynte å ta bilder.

Hans filosofi er ganske enkel:

  1. Gå bort til folka
  2. Ta bilde av dem
  3. Ikke bruk for lang tid. Et par bilder holder lenge.

Dikt på cella

Det ble også mye skriving av dikt på cella:

— Jeg satt isolert den siste tiden, to år og syv måneder. Det var galskap. Enten blir du sprø og finner fram repet, eller så gjør du hva du kan for å holde ut.

Når man har sittet inne i 16 år, er det ikke tvil om at byen har forandret seg i mellomtiden:

afp000695673.jpg Fredrik Fasting Torgersen/Spredet forlag

— Direktøren på Ila var et godt menneske, jeg fikk syv timers permisjon. Da jeg kom ned i sentrum, kjente jeg meg ikke igjen. Det var som å være på et helt annet sted. De gamle trikkesporene jeg husket, var gravd opp, og nye bygg var kommet opp istedenfor de gamle som var revet mens jeg satt inne.Det var mer som hadde forandret seg på de årene.

— Det var mye kriminell dritt. Før var det ingen som bar kniv. Man gikk utenfor og gjorde opp med nevene. Når en fikk nok, så var det nok. Så gikk man inn og var venner igjen, tok en øl sammen. Nå sparker de videre på folk som ligger nede.

Etter løslatelsen fikk Fasting Torgersen jobb i magasinet Aktuell Rapport, der han laget reportasjer i ti år.

— Noen ganger var det som å være i en krigssone, i de «rette» miljøene. Det var områder på Grønland der man ikke burde bevege seg. Der hersket gjengene. Jeg kjente jo flere fra fengselet. Da jeg kom ut, så jeg hvor nedkjørte mange var blitt. Husker en gammel raner. Plutselig sto han på Grønland og solgte Krigsropet, i full uniform. Det var jo bare et skalkeskjul. Gjennom årene ble det flere tusen artikler, jeg hadde blant annet fem stykker i ett og samme nummer.

Dagbok fra skyggesiden

Som oftest var det portretter av uteliggere og andre eksistenser som sjelden får sin plass i solen:

- De sov under bruer, men de var ikke kjeltringer. Det var folk som hadde havnet på siden av samfunnet etter å kjempet for landet sitt, sier Fredrik Fasting Torgersen. Fredrik Fasting Torgersen/Spredet forlag

— Kall det en dagbok fra byens skyggeside. Jeg traff krigsseilere, hjemmefrontmenn, folk som var sviktet av systemet. Folk som hadde opplevd krigen og som sov under bruer. De hadde ikke noe annet sted å flykte enn i alkohol og rus. Det var synd på mange, jeg syntes det var et svik at samfunnet lot dem leve slik. Noen hadde vært torpedert flere ganger. Jeg husker en, han drev rundt i området rundt Prinsen, noen ganger i bare underbuksa.- De sov under bruer, men de var ikke kjeltringer. Det var folk som hadde havnet på siden av samfunnet etter å kjempet for landet sitt. Og takken de fikk var å bli sendt til arbeidsleirer på Jæren.

Lasaronens blod

rant utover fortauet

det innslåtte, herjede ansiktet

vekket ingen medlidenhet –

strømmen av mennesker seg forbi fillebylten –

kunne de ane

at det var en av krigens helter

som nå var falt?

(Den gamle)

Men det var også folk som visste å klare seg gjennom harde vinternetter:

— Jeg husker noen som overnattet på loftet i en bygård på Grünerløkka. Da jeg spurte hvorfor de ikke sov i kjelleren, svaret de «fordi varmen stiger oppover». De tok med dørmatta i inngangen og rullet seg inn i den. Sto opp tidlig neste morgen og la matta pent på plass. De som bodde i gården, visste at gutta som der, men lot dem være i fred. De gjorde jo ingen skade.

Treningsstudio og varmestue

Ved siden av magasinjobbingen drev Fasting Torgersen et treningsstudio.

— VG kom og laget en sak da det hadde åpnet. To siders oppslag. «Norges sterkeste 40-åring» kalte de meg. Jeg skulle stå og løfte vekter, hadde brukket tre ribbein like før. Men stilte opp.

Treningsstudioet holdt bare seks-syv år.

- Det skar seg. I inngangspartiet var det lunt og varmt, og når gamle cellekamerater sto utenfor og frøs i 15–20 minus, slapp jeg dem inn mot et løfte at de skulle være ute ni om mårran. Kunne jo ikke smelle døra i nesa på dem. Til slutt hadde jeg flere uteliggere enn treningskunder i lokalet …

De siste årene har det blitt lite fotografering:

— Jeg tenker på å kjøpe et nytt kamera. Men det må være et lite, hendig et.

Han som slapp unna

Det er ett bilde Fredrik Fasting Torgersen angrer på at han aldri fikk tatt:

Boken til Fasting Torgersen skal feires på Tronsmo bokhandel mellom klokken 17 og 18 torsdag. Fredrik Fasting Torgersen/Spredet forlag

— Det var i London i 1978. Jeg og hun jeg var sammen med da gikk nedover Oxford Street. Da ser jeg en fyr som kommer strenende. Han har et helt spesielt utseende. Det er særlig den enorme nesa jeg legger merke til. Ber dama mi om å få kameraet og prøver å ta ham igjen. Men han går fort, så jeg må løpe for å ta ham igjen. Plutselig skjener han over gata, og jeg etter for å prøve å komme foran ham. Holder på å bli påkjørt av biler og busser. Da jeg omsider er over på andre sida gata, er han borte. Han kom unna. Jeg kjenner jeg blir ergerlig den dag i dag! Når jeg føler meg riktig

ensom

går jeg til byen

og lar min skygge

smelte sammen

med andre

ensomme

skygger

(Ensom)

Hør Fredrik Fasting Torgersen lese egne dikt:

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    En gjenåpning av Torgersen-saken er et bidrag til å reparere den systemtragedien som smadret hans liv

  2. DEBATT

    En uskyldig person bør aldri miste retten til frifinnelse | Øystein Os Simonsen

  3. KULTUR

    Ingunn Økland anbefaler fem norske bøker skrevet på cella

  4. A-MAGASINET

    Baneheia-drapene og Torgersen-saken blir forsøkt gjenopptatt gang på gang. Hvor mange sjanser skal de dømte få?

  5. DEBATT

    Også rettsvesenet er feilbarlig

  6. OSLOBY

    Denne fyllearresten midt i Oslo sentrum ble full hver fredag