Sulten

Festen som aldri tar slutt

Her er de mest populære utestedene i Oslo opp igjennom årene!

50-tallet:

Studentkroa ("Kroa"),

Storgata.

Livested med studentprofil. Forløperen til kjelleren på Chateau Neuf.

1960:

Ekebergrestauranten.

Oslos danseinstitusjon nummer én. Legendarisk allerede på 60-tallet for panoramautsikten, swingmusikken og begrepet "dans med frokost".

1961:

Rosekjeller'n, Klingenberggata.

Berømt og beryktet. Fra kabaretrestaurant til rølpested til gammelmanns-stripteaseklubb. Fikk man ikke napp på Regnbuen mellom kl. 14 og 17, gikk man hit.

1962:

Rondo, Rådhusgata.

Populært ungdomssted der unge musikere fikk prøve seg. Wenche Myhre og Grynet Molvig debuterte her.

1963:

Metropol, Akersgata.

Jazzklubb der mange internasjonale størrelser spilte. Ble etterhvert homseklubb.

1964:

Dolphin's, Smedkroken.

Viseklubb. Populært da visebølgen var på sitt høyeste.

1965:

Regnbuen (i dag Polet), Klingenberggata.

Fin-harry. Skoleungdom skulket siste time for å holde av bord til den populære lørdagsdrinken klokken 14. Live orkester og stor stas.

1966:

Casino, Stortingsgata.

Skuespillere gjorde opprør fra dongeriforbudet på Theatercaféen og adopterte det brune lokalet som stamsted.

1967:

Sound City (der Arkaden ligger nå), Karl Johans gate.

Rotekte rockeklubb som gikk under med discobølgen på 70-tallet.

1968:

Club 7, Kongen, Frognerstranda.

Alle klubbers mor siden starten i 1963. Forente raddiser og vestkantfolk, rockere og jazzere, bohemer, intellektuelle og hasj-eksperimentelle.

1969:

Valentes, Kirkeveien.

Oslo 2— og 3-folk svingte seg til discomusikk og spiste italiensk mat i restauranten.

70-tallet:

Downtown, Universitetsgata.

Hangout for musikere, kjendiser, bransjefolk - og groupies. Beryktet for raust personale, som gjerne holdt av tjue whisky og ditto vodka bak en gardin til man kom, selv om serveringen stengte kl. 01. De første årene måtte man være medlem og ha egen nøkkel for å komme inn. Big Chief Jazzband spilte fast.Leoparden ("Leppa"), Kristian IV's gate.

Diskotek og nattklubb i tre etasjer med messing og plysj. Mange mente dette var siste stoppested hvis du ikke hadde fått plukket opp noen før klokken ett.

1971:

Safari Club, Sjølyst.

Legendarisk og råhett diskotek. Bare spesielt utvalgte slapp gjennom nåløyet. Inne ventet tropisk interiør, speilglasskuler, soulmusikk og såpeboblemaskiner som gjorde dansegulvet til en ålesleip utfordring.

1973:

Amalienborg Jazzhus ("Malla", i dag Bohemen), Arbeidergata.

Iherdig jazzmiljø, mer reinspikka jazz enn Club7.

1974:

Key House, Rosenkrantz' gate.

Et av byens første diskoteker. I helgene spilte gjeste-DJs fra piratradiobåten Radio Caroline.

1975:

Bajazzo, Bygdøy allé.

DJ Glenn snurret discoplater fra tidlig kveld, og hadde rykte på seg for å spille høyest i byen. Uforpliktende, garderobefritt sted.

1976:

Club 7, Munkedamsveien.

Ny storhetsperiode på 70-tallet.

1977:

Club Remember (senere Enka), Karl Johans gate.

Populært sjekkested i flere etasjer, disco og popmusikk.

1978:

Hot House, Pilestredet.

Musikken sydet og svetten rant, og skjeggete blues- og jazzinteresserte sto i kø i timevis for å få dele sin rødvin med likesinnede.

1979:

Pingvin Club, Akersgata.

Først jazz, siden rockeklubb. Sex Pistols hadde sin eneste konsert i Oslo her, en konsert mistenkelig mange hevder å ha vært på i ettertid.

80-tallet

1981:

Ridderhallen, Torggata.

Rølpete øl-, pølse— og sjekkested. Det siste var etter sigende ikke vanskelig.

1982:

Zhivago, Kronprinsens gate.

Åsted for TV-serien "Musikalsk gjestebud", besøkt av norske og internasjonale storheter innen danseband-genren.

1983:

Kjellern, Chateau Neuf.

Senere kjent som Circus, Alaska og Betong. Studentdisco med høy partyfaktor.

1984:

Sjakk Matt, Haakon VIIs gate.

Norges første café med c, holdt oppe til kl. 06 og hadde kontinentale rariteter som baguette og cappuccino på menyen.

1985:

Søstrene Larsen & Brødrene Bergh/Fun Pub,

Karl Johans gate.

Beskrevet i Aftenposten som "luftig, raffinert og gøyalt. Miljøet er UNGT. Den som er over 20 år, blir sett på som fossil". Et pluss, mente journalisten, var servitørene på Larsen:Bare jenter, og pene i tillegg.

1986:

Barock,

Universitetsgata.

Stedet der jappene fikk inngravert navnene på veggen når de bestilte seksliters-flasker med champagne. Motpolen trakk til Sardines, byens første skikkelige rockeklubb, i Club 7s gamle lokaler.

1984:

Last Train, Universitetsgata.

Legendarisk, seiglivet, trangt og mørkt, hvor mange av Oslos rockeband har holdt sine beste konserter noensinne, til tross for byens nest mest tarvelige lydanlegg. Betjeningen er kjent for å kategorisk avvise ethvert musikkønske fra gjester.

1987:

Baronen og Baronessen, Stortingsgata.

Trakk langt flere enn c-kjendiser og torpedoer på 80-tallet. Hot var også Creml.

1988:

Stravinsky, Rosenkrantz' gate.

Populært hæla-i-taket-sted for pene mennesker. Dalte litt etter skjult kamerareportasje, der medeier Lage Fosheim nektet tre fargede gjester innpass. De alternative trakk til Waterfront eller Last Train.

1989:

Smuget,

Kirkegata (senere Rosenkrantz' gate).

Stor stas å kunne bevege seg fra restauranten til diskoteket til livescenen. Her kunne kjendiser få gå i fred, og enhver skaffe seg "fem på fire-partnere". Kjører fortsatt på, etter snart 20 år.

90-tallet

1990:

Beach Club, Aker Brygge.

Lenge en ener blant folk i utelivsbransjen og trendy vestkantungdom. Motpolen gikk på finfreak-stedet Tut-ankh-Amon eller kvasipunkklubben Headache.

1991:

Planet Rockall,

Rosenkrantz' gate.

Knøttliten, men uhyre populær rockeklubb, som på en eller annen måte fikk plass til både liveband og publikum. Turboneger og Gluecifer spilte sine tidlige konserter her, og noen av Oslos mest kjente rocketryner var å finne bak baren — kjent for knallhard attityde og ditto musikksmak.

1992:

Barbeint, Drammensveien.

Bar med kunst (alibi) på veggene, for svartkledde og streite studenter som skeiet ut.

1993:

HeadOn, Rosenkrantz' gate.

Nittitallsinstitusjon som på kort tid gikk fra vennested til å bli Oslos første moderne klubb, noen vil si en hel bevegelse, der dansegulvet var fullt syv ganger i uken. Praktiserte en sagnomsust streng dørpolitikk, og dørvaktene hadde rykte som byens aller kjipeste.

1994:

Odeon, Hegdehaugsveien.

Kjendisbefengt rikmannssted, hvor finansadelen, idrettskjendiser og gulldiggere med Prada-vesker og perleøredobber pleier nettverket med svinedyr sjampis og varme visakort på turbotirsdager. Det nærmeste Oslo kommer Stureplan i Stockholm. (Har riktignok eksistert siden 90-tallet, men vært viktigere for 2000-tallet)

1994:

Kristiania, Kristian IVs gate.

Første utested som satset tungt på house, undergrunnsfester og utenlandske DJs.

1995:

Jazid,

Venstres hus første to år — deretter Pilestredet.

Klubb som innførte drum'n'bass, Acid jazz og Chicago house i Oslo, med stamgjester fra Pushwagner til Haakon Magnus. Jazid hadde på det meste 130 konserter i året, eget plateselskap, platebutikk i garderoben og eget radioprogram.

1996:

SoWhat! (tidligere Marilyn, Jukeboks), Grensen.

Fyll en mørk kjeller stappfull med indierockere. Gi dem 250 konserter å gå på i året. Der har du SoWhat!, en av de viktigste identitetsmarkørene for det alternative Oslo på nittitallet. Men de ordentlige pønkerne lo godt av klubbens "Independent Club"-merke, som sto ved siden av et Ringnes-merke.

1996:

Fru Hagen, Thv Meyers gate.

Hipsterne erobret Grünerløkka. På Fru Hagen trakk de beina opp i dype bestemorsstoler og drakk kaffe latte i store kopper. Alle ble etter hvert enige om at Løkka var i ferd med å tappes for sjel, men ingen ville innrømme at de var en del av problemet.

1997:

Castro, Kristian IVs gate.

Heterofilt publikum trakk i samlet flokk til tafsefritt, men herlig vulgært glam-homsemiljø.

1998:

Blå, Brenneriveien.

Martin Revheim og Kjell Einar Karlsen forelsker seg i et gammelt industrilokale ved Akerselva, og et nytt kapittel i Oslos utelivshistorie starter. Blå blir kjapt et særs velrenommert klubb— og konsertlokale for jazz, rock, elektronika og samtidsmusikk. Konsertforeningen trekker seg ut etter en intern konflikt i 2007, men Blå beholder status som en av byens viktigste scener.

1999:

Skansen, Rådhusgata.

Tilbake til klubbrøttene, med deep house og minimalistisk techno. Stedet ble kåret til en av verdens tre beste houseklubber av det britiske trendmagasinet The Face.

2000

2001:

Mono, Pløens gate.

Upretensiøs storstue med høy festfaktor for musikkinteresserte. Overtok stafettpinnen etter SoWhat. Sjelden har det vært riktigere å være indierocker i Oslo.

2003:

Barongsai, Møllergata.

Tok steget fra samlingssted, redaksjonslokale og illegal festbule til å bli offisielt utested i mai 2003. Den lille kjellerstuen har flasket opp hiphop-Oslo, og selv om klubben flere ganger har måttet stenge, gjenoppstår den alltid med nøyaktig samme profil og klientell.

2003:

Garage, Grensen.

De gamle lokalene til SoWhat! våkner til liv. Nå som Garage, hvilket betyr at de svartkledde nok en gang trekker til Grensen. Musikkprofilen er rock, hardcore, indie, punk— og metalorientert, og konsertscenen lever i beste velgående.

2007:

The Villa, Møllergata.

Med et bankende elektrohjerte har The Villa hatt én misjon: Å få folk ned fra barkrakkene og ut på dansegulvet. Kjellerklubben under Hell's Kitchen har tatt jobben med å spille kvalitetsmusikk for tekno— og housepublikumet, og er blitt belønnet med et stort publikum. Dette er en oppdatert versjon av en sak

journalist Silje Berggrav skrev for Oslopuls i 1999. Listen over er satt sammen av utelivsbrukere i alle aldere. Mange flere populære steder kunne vært nevnt, og enkelte, som Club 7, kunne nevnes flere år, men ble droppet for å få frem bredden.

Relevante artikler

  1. SULTEN

    Restaurantanmeldelsen: Vi trodde Olivia var en kjedelig kjederestaurant på Aker brygge. Vi tok feil.

  2. SULTEN

    Her er Oslos lekreste restauranter

  3. SULTEN

    Restaurantanmeldelsen: Rågod sushi

  4. SULTEN

    Her er Oslos påskeåpne restauranter

  5. SULTEN

    Her spiser du før Disney On Ice

  6. SULTEN

    Restaurantanmeldelsen: Oriental har åpnet ny filial på Majorstuen. Holder den mål?