Sulten

Grefsenkollen er fortsatt helt på høyden

Grefsenkollen har skiftet stil, men holder ennå nivået.Summen av mange små detaljer gjør et måltid på Grefsenkollen til en opplevelse. Men det er også litt som skurrer.

  • Dagobert

Vår vurdering:

5 av 6

367 meter over havet ligger Grefsenkollen lekkert plassert. Vegard Wivestad Gr�tt

Grefsenkollen startet helt på topp, både beliggenhetsmessig og matmessig. Mange i bransjen hadde den og kjøkkensjef Steffen Hansen som favoritt til å komme i Michelin-guiden. Og nå står den med to av fem skjeer og gafler, et tegn på at restaurantbibelen har merket seg kvaliteten på håndverket der oppe.

Grefsenkollen er et fantastisk sted på toppen av Oslo. Vegard Wivestad Gr�tt

Nå har Steffen Hansen begynt på Vaaghals i Bjørvika, og den nye sjefen fra august 2014 er Mariusz Miroslaw Salamon, som har fartstid fra bl.a. stjernerestauranter i London — som Gordon Ramsays i Royal hospital rd., Capital hotel og The Greenhouse.

Men det er fremdeles det nordiske som er hovedfokuset på kjøkkenet, med mest mulig kortreiste råvarer. Man har gjort et par grep siden starten og kuttet ned på menystørrelsen: Før serverte de hva de kalte Stor meny, der gjestene fikk opptil 13 retter. Senere kuttet de ned til syv retter, og nå er det tre- og femretters meny som gjelder. Men kjøkkenet sørger for at kundene får valuta for pengene.

En ærverdig og moderne restaurant. Vegard Wivestad Gr�tt

Tre lekkerbiskener

Før første ordinære rett ankommer bordet, har vi fått scampi med en liten klatt sitronzest, to tynne skiver villsvin med spennende soppvarianter som sopprogn, sopp-papir(!) og soppkrem og til slutt et lite stykke ørret med litt rødbete på.

— Fint avstemte smaker, og tre fine appetittvekkere, sier Bordvenninnen og nipper til glasset med hvitvin.

Nå kommer servitøren med en flaske italiensk hvitvin, som skal akkompagnere den første forretten: Elgtartar. Retten serveres på en rund treplate med en ostekuppel over. Når servitøren tar av kuppelen, kjenner vi en svak røyklukt.

Nydelig elgtatar med røyksmak. Vegard Wivestad Gr�tt

— Den kommer fra de sprø stykkene rugbrød, sier Bordvenninnen mens hun knaser på en av de tynne skivene.

Viltsmaken av elg er mindre fremtredende enn jeg hadde ventet, men det kan skyldes eggekremen, kapersen og det posjerte vaktelegget oppå.

Uvante vingleder

— Her får dere en uvanlig vin, sier servitøren og viser frem en portugisisk riesling. Den har en snev av dessertvin i nesen, men skal vise seg å stå bra til neste forrett: Kamskjell med maispuré, purreløk tilsmakt trøffel og en smørsaus med rødvin. En usedvanlig kombinasjon, men meget vellykket, særlig siden kamskjellet har fått en fin, brun stekeflate.

Neste rett er sjøkreps med speltrisotto og safransyltet løk. Krepsen er perfekt tilberedt, kjøttet har god tyggemotstand sammen med speltgrynene, men det er den safransyltede løken som gir retten det lille ekstra. Til dette får vi et glass crisp hvitvin fra New Zealand som står til maten med sin syre.

— De har gjort godt arbeid med å sette sammen vinpakken; her det er få viner jeg kjenner til fra før. Men de er ikke rause med å fylle glassene, mengden vin holder akkurat til retten, så jeg har begynt å drøye det ut med å drikke av vannet ved siden.

— Du merker at de har ambisjoner om å holde på Michelin-statusen, sier jeg. - Servicen er både vennlig, profesjonell og oppmerksom, vi får etterfylt glass og skiftet bestikk raskt og diskret.

Fryd for øye og gane

— Lokalet er også en fryd for øyet: Stilige naturmotiverpå veggene og bardisken inn mot den halvåpne kjøkkenløsningen, stor, åpen peis og "uroer" av bjørkestammer som henger i taket. Du behøver ikke se ut av vinduet for å få følelsen av å være ute i naturen.

— Selv om panoramautsikten er til å miste pusten av, særlig når solen går ned og lysene i byen der nede tennes.

— Jeg liker også måten de presenterer maten, både serviset og anretningen av retten, sier Bordvenninnen og ser på hovedretten, som er indrefilet av reinsdyr som er dandert med en "hale" av spinatkrem og flankert av urtegnocchi, en gyllen gresskarespuma og rødvins/skogsbærsaus setter punktum.

- Kan vi friste med litt ost før desserten? spør servitøren.

Et tommelfingerlangt stykke Morbier med eplekompott og et glass pinot gris fra Alsace er en myklanding før desserten, som bl.a. består av en kule havtorn med rosa marengs og en stripe sjokolademousse. En strålende, søt avslutning på måltidet.

Havtorn med rosa marengs. Vegard Wivestad Gr�tt

En overraskelse

Når regningen kommer, får vi en overraskelse: Man tar 100 kroner per person for mineralvannet. Vi har fått rikelig i glassene, men man kunne gjerne gjort oss oppmerksom på dette tidligere.

Totalt blir det drøyt 3500 kroner for en femretter med vinpakke, ekstra ost og et par glass vin ved siden.

— De holder et høyt nivå på mat og drikke, men prisen føles likevel som noe stiv på tross av kvaliteten.

— Særlig når en taxi hjem kommer på nærmere 400 kroner på toppen av dette. Selv om en middag her er en opplevelse for alle sansene.


Grefsenkollen

Vår vurdering:

6 av 6

6Miljø: 6

Vår vurdering:

6 av 6

5Meny: 5

5Mat: 5

5Service: 5

Vår vurdering:

6 av 6

4Pris: 4

25 av 30 poeng

Relevante artikler

  1. SULTEN

    Restaurantanmeldelse: Lekker mat i rustikk eleganse

  2. SULTEN

    Restaurantanmeldelsen: Et måltid her er en opplevelse utenom det vanlige

  3. SULTEN

    Restaurantanmeldelse: Elegant og lekkert

  4. SULTEN

    Restaurantanmeldelse: Her er det bare høydepunkter på menyen

  5. SULTEN

    Gamle Bagatelle er totalforvandlet, men vil litt for mye

  6. SULTEN

    Restaurantanmeldelse: Restaurant Eik har priset seg ut